Bjørvika.Det lenge så omstridte Hotell Opera og NSB-bygget fremstår i dag som beskjedne bygårder i forhold til hva som nå er varslet av bygningsformer i Bjørvika-området. Fra den nylig nedrevne jernbaneskolen og videre i retning av Ladegården skal reises resultatene av en bebyggelseskonkurranse som ble vunnet av et nederlandsk arkitektfirma ved navn MVRDV. Sammen med det nærmest kriminaliserte DARK, som ifølge Dagens Næringsliv bygger ulovlig og har mistet ansvarsrett, skal de gi arkitektonisk formgiving til en gruppe bygg som ville bli såpass ekstreme at de neppe bør passere uten en åpen offentlig debatt.

Europas arkitekturhovedstad?

Slik også i Bjørvika, hvor man nå er kommet i en situasjon hvor det meste av grunnlaget er lagt, men på en slik måte at man ikke har så mange valg. Man lanserer etter en konkurranse bebyggelseplaner så rabiate bygningsformer at knapt noen tar dem alvorlig, kanskje unntatt forslagsstillerne. Her skal etter konkurransen om bebyggelsesplan oppføres noe som kalles "Bar code", et arkitektonisk formingssystem for bebyggelse som kan kalibreres for allverdens underlige bygningskropper. Ut av denne kvernen kommer for noen: Fantasieggende og grensesprengende bygg - for andre: Absurde og groteske bygningsformer. Uansett er vel dette slikt byggeri som skal forsvare ønsket om "modernitet" og sette Oslo på kartet over interessante arkitekturbyer i verden. Ønsker man ved selvsyn å få dokumentert hvilke negative konsekvenser høyhus får for sine nære omgivelser og innen en kilometers avstand, skal man ta turen opp på Tøyen-platået ved Ola Narr og deretter på Kampen. Derfra kan man betrakte de fire Enerhaugen-blokkene på 15 etasjer. Man kan knapt få noen bedre anskuelighetsundervisning i hensynsløs byplanlegging. Men nå skal vi altså fortsette med dette, blant annet i Bjørvika.

Klar, ferdig - for sent!

Vi ser stadig at den saksbehandlingsformen som kalles "forhandlingsplanlegging" fører til at hovedoperatørene, med våre folkevalgte med sitt forvaltningsapparat på den ene siden og utbyggerne på den andre, binder opp planleggings- og byggesaker gjennom ulike former for forhåndsavtaler. Det skjer som regel bit for bit, og det blir vanskelig for dem som er berørt å finne ut nøyaktig når man skal engasjere seg og uttale seg til saken. Det som ofte forhandles bort, er demokratisk innflytelse. Lenge står plan- og utredningsarbeidet tilsynelatende stille, men så kommer et ras med frister og raske beslutninger. Det riktige tidspunkt er tilsynelatende aldri der; enten er det for tidlig, eller så er det for sent. Det er ikke mer enn et tiår siden byplanlegging i Oslo med forbilder i europeisk urban kultur var et gangbart prinsipp. Store planer med et slikt innhold ble lansert, men dessverre ikke realisert, i Bjørvika og Stiklestadkvartalet på Grønland, tegnet av arkitektene Narud-Stokke-Wig supplert av Didrik Hvoslef-Eide. Nå er det kontrasterende modernitet og ekstremitetsformer som gjelder. Det er altså blitt viktigere å eksperimentere og famle i blinde, enn å støtte seg på generasjoners møysommelig oppbygde erfaring. Det vi kan få i Bjørvika, er en mur av ubegripelig bygg. I vinterhalvåret vil noen av dem kaste kilometer lange skygger opp gjennom byen. Lokalklimatiske forhold omkring slike bygg er bekymringsfulle; det vet alle som innimellom ferdes i den vestlige del av Schweigaards gate.