Lyd- og bildeforbud fra retten må fjernes

Åpenhet i retten.Rett over nyttår starter prosedyrene i NOKAS-saken i Stavanger tingrett, etter mer enn to måneders bevisføring i en sak som berører flere samfunnsspørsmål - blant annet organisert kriminalitet og utradisjonelle etterforskningsmetoder.Almenheten har en åpenbar, berettiget interesse i å følge med på sakens behandling, og norske medier møter dette informasjonskravet med å dekke saken med de midler som er best egnet til formålet, innenfor lovens grenser. Etermedienes midler er bruk av lyd og bilder.Likevel avslo Stavanger tingrett nylig søknader fra NRK, TV 2 og andre om å få fjernsynsoverføre prosedyrene i NOKAS-saken. Begrunnelse? At advokatene hadde fremmet innsigelser og at retten mente at mediedekningen så langt - uten kringkasting - hadde fungert "svært tilfredsstillende". For hvem, må man spørre.Offentlighetsprinsippet innebærer at alle, i rettssalen, kan følge med på hvordan domstolen behandler myndighetenes anklager om kriminelle handlinger mot den enkeltborger som står tiltalt i saken. Da får man førstehåndsinntrykk av hvordan vårt rettssystem fungerer. Dette ivaretar to viktige hensyn; rettssikkerheten i den konkrete saken og opplysning av hvorledes domstolene fungerer i praksis - sentrale temaer for den offentlige debatten omkring vår strafferettspleie, generelt og konkret.De færreste har anledning til å følge saken fra tilhørerbenkene i rettssalen. Folk flest er avhengige av medier for å få informasjon om hva som foregår der. Offentlighetsprinsippet innebærer også fri adgang for mediene, gjennom tilstedeværende journalister, til å referere hva som foregår under behandlingen av en straffesak.

Ingen klagemulighet.

Det finnes imidlertid en stor begrensning i dagens lovverk: Domstolloven forbyr kringkasting fra straffesaker, med mindre retten gir dispensasjon. Vedkommende rett har siste ordet - det finnes ikke klagemulighet ved avslag. Journalister kan skrive spaltemeter på spaltemeter om hva som etter deres subjektive oppfatning foregår eller har foregått i rettssalen. Deres egne referater kan kombineres med intervjuer med sakens parter. Dette kan vi alle lese, se og høre hver eneste dag. Vi er imidlertid prisgitt den enkelte journalists og det enkelte intervjuobjekts versjon av begivenhetene. Dette er en lite tilfredsstillende erstatning for direkte tilgang til rettsforhandlingene.Hovedhensynene bak kringkastingsforbudet - hensynet til tiltalte og vitner - gjør seg normalt ikke gjeldende når bevisføringen er avsluttet. Da begynner de avsluttende prosedyrene fra aktoratet og fra forsvaret. Der oppsummeres sakens beviser og de juridiske spørsmålene, av profesjonelle aktører; "rettens tjenere", som på samfunnets vegne og regning skal ivareta de interesser som står på spill i en straffesak. Det er vanskelig å se overbevisende argumentasjon for at denne del av forhandlingene ikke skal kunne kringkastes, med mindre det foreligger helt spesielle mothensyn i den enkelte sak.

Orderud-saken.

Høsten 2002 holdt høyesterettsjustitiarius Tore Schei et foredrag på et seminar i regi av Oslo Redaktørforening, der han ifølge foreningens referat tok til orde for at det i større grad bør tillates direkteoverføring i radio og fjernsyn av prosedyrene i større straffesaker. Samme høst fikk NRK Høyesteretts tillatelse til direkte fjernsynsoverføring av hele forhandlingen i ankesaken til Kristin Kirkemo Haukeland i Orderud-saken. Dette burde ha blitt oppfattet som et klart signal til de lavere rettsinstansene. Avslaget fra retten i NOKAS-saken er vanskelig å godta på vegne av befolkningen. Så lenge loven uttrykker at det skal "særlige grunner" til for å slippe etermediene til, kombinert med at all makt - uten klagemulighet - ligger hos den rett som behandler saken, risikerer vi flere slike avgjørelser. Rettstilstanden er moden for revisjon.