Byplanlegging. Det er gjennom tidene forsket mye på det å bo i by. Ikke minst har amerikanerne lang erfaring med dette. For noen tiår tilbake gjorde man en omfattende undersøkelse i flere av USAs storbyer om hva folk oppfattet som viktig i sin bosituasjon. Det viste seg at et vesentlig behov var følelsen av trygghet. I denne trygghetsfølelsen inngikk også forholdet til de fysiske omgivelser. Så lenge omgivelsene var stabile og uten nevneverdig forandring, ble de oppfattet som identitetsskapende og "trygge". Dersom bygninger stadig ble revet og nye ført opp isteden, ble det skapt inntrykk av utrygghet og manglende følelse av tilhørighet.

Påminnelse.

Denne undersøkelsen rinner meg i hu i forbindelse med Plan- og bygningsetatens saksfremstilling "Kommunedelplan for byutvikling og bevaring i indre Oslo 2005 - 2020". Her er viktige områder i byen foreslått bevart, mens andre kan tenkes å bli utviklet videre. Ikke minst gjelder dette "strøksgatene", det vil si handle- og boliggatene som "stråler radiært ut fra sentrum" (Kommunedelplanen). Mye av bebyggelsen langs disse gatene tenkes påbygget med tre etasjer. Dette vil i praksis bety riving av eksisterende bygninger og oppføring av nye. Resultatet vil bli et misforhold i dimensjonene, høye og lavere hus i rekke, avhengig av hvilke som rives/fornyes og hvilke som blir stående.I dag har de fleste av disse "strøksgatene" en enhetlig dimensjon i den forstand at bygningenes høyder er tilpasset hverandre. Vi finner dette for eksempel i Bygdøy allé, Frognerveien, Hegdehaugsveien, Markveien. Videre har bygningene stort sett et enhetlig preg: De er bygget omtrent samtidig, og de fleste er fra den store byggeboomen i 1890-årene.Felles for "strøksgatene" er at de er travle gater, de oppsøkes og benyttes av mange mennesker. De er viktige i bysammenheng. De er med på å skape Oslos identitet. Å endre disse med påbygg som foreslått i Kommunedelplanen vil gripe sterkt inn i byens nåværende egenart. Ifølge ovennevnte amerikanske undersøkelse vil det skape utrygghet for beboerne.

Dynamikk.

Det har sikkert ikke vært enkelt for Plan- og bygningsetatens eksperter å utarbeide denne planen. Byutvikling betyr dynamikk, det vil si vekst. Da er det jeg tillater meg å stille et kjettersk spørsmål: Enn om man ikke videreutvikler indre Oslo? Enn om man lar bebyggelsen forbli som den er i dag? At fornyelse kun foregår på områder som ligger naturlig til rette for byutvikling, uten å bygge på (i praksis rasere) byens gamle karakteristiske bebyggelse? I så fall vil man før eller senere nå et metningspunkt. Da får veksten foregå andre steder i Osloregionen. Regionen er stor, den strekker seg fra Drammen til Lillestrøm, fra Hønefoss til Moss. Kan den dagen komme da de enkelte kommuners plankontorer går sammen om en overordnet felles plan for hele området? Da man på tvers av kommune- og fylkesgrenser ser regionen under ett, og planlegger deretter.

Ønsketenkning?

Ikke nødvendigvis. Ikke hvis man bestemmer seg for å bevare Oslos egenart og karakter.