=Oslo. I sin replikk i Aftenposten 31. januar går Espen Andersen, førsteamanuensis ved BI, umotivert til frontalangrep på =Oslo. Magasinet er visst et "menighetsblad" for en ruspolitisk sekt som lever av andre menneskers dårlige samvittighet. Som eksempel på dette trekker han frem et sitat fra en av våre selgere. Andersen later til å tro at et sitat fra et intervju automatisk blir vår redaksjonelle linje. Kritikken går på at vi ikke står på egne ben innholdsmessig og økonomisk.Vi er uavhengige. Både innholdsmessig og finansielt. Ved oppstarten fikk redaksjonen, gjennom hardt arbeid, støtte til å betale trykkekostnadene til første nummer. Etter det har vi vært en bedrift som har levd av den beskjedne fortjenesten vi har ved bladsalg. Innholdsmessig har vi ingen bånd til andre organisasjoner, i tillegg til at vi ikke har reklame. Dette har ført til at vi har kunnet eksperimentere, visuelt som innholdsmessig. Vi presenterer aktører med svært motstridende meninger om løsningen på rusproblemet. Hvordan skal vi være mer uavhengige? Videre påstår Andersen at magasinet ikke jobber ut fra noen plan for å få selgere ut av rusen.=Oslo er et lavterskeltilbud, som tilbyr mennesker i vanskelige livssituasjoner en arbeidsoppgave de selv kan regulere størrelsen på etter sin livssituasjon. Jobben gir selvrespekt og en trening i selvkontroll som er til enorm hjelp om du er på vei inn eller ut av rusen. Vi tilbyr trygge rammer til alle våre selgere, selv om de har havnet utenfor behandlingsinstitusjonene. Via dette blir vi et viktig bindeledd mellom et hjelpeapparat som ikke makter å favne alle, og de som har falt utenfor. Å forholde seg seriøst til mennesker i vanskelige sosiale situasjoner er ikke å se på rusavhengighet som en "legitim karrièrevei". Det er basal medmenneskelighet. Vi har ingen magisk løsning på rusproblemet. Men vi har starten på en løsning.Andersen er selvmotsigende i sitt syn på ruspolitikk. På den ene siden mener han at rusavhengige ikke kan bestemme over seg selv, ettersom de tydeligvis bare er zombier "på jakt etter det neste skuddet", renskrubbet for ethvert menneskelig trekk. På den andre siden mener han rusavhengige kan ta seg selv i nakken og ta ansvar for seg selv. Andersen støtter iherdig John Fredriksens 1000-kroners stunt - et stunt vi i =Oslo, i motsetning til Andersens påstand, aldri har kommentert, hverken med viftende moralske pekefingre eller med konfettikasting.Egentlig er ikke =Oslos tankegang så forskjellig fra den Fredriksen påstår han har. Vår hovedmotivasjon er troen på ressursene som hver enkelt rusavhengig har. Men vi i =Oslo-magasinet velger samtidig, i motsetning til John Fredriksen og Espen Andersen, å ta de rusavhengige seriøst.