Vei til forsoning. I disse dager er jeg takknemlig for at vi i Norge har en klok utenriksminister og kloke religiøse ledere. Det ser derfor ikke ut til at fundamentalistene får dominere det offentlige rom. Det tror jeg også skyldes at det gjennom mange år er bygd en infrastruktur for gjensidig forståelse mellom representanter for ulike religioner og livssyn. Det har skjedd i kirker, moskeer, Human-Etisk Forbund, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Institutt for menneskerettigheter, Nansenskolen, osv. Et møysommelig arbeid, der mennesker av god vilje har brukt av sin tid til å bygge tillit og vennskap. Jeg har de siste årene arbeidet mye med dialog som vei til forsoning i etnisk og religiøst delte samfunn på Balkan. Jeg har erfart at dialog forutsetter anerkjennelse og tillit. Vi møtes ansikt til ansikt. Ansikter er sårbare. Du kan ikke begynne en dialog ved å fornærme motparten eller ved å harselere over det motparten holder for hellig. Vi trår varsomt når vi er gjester i hverandres sinn.

Krever anstrengelse.

Det betyr ikke det samme som lettvint relativisme eller at vi senker kursen på våre egne verdier. Men det betyr en innsikt i at mine erfaringer og min kultur er en av flere. Hvis vi skal leve fredelig sammen, må jeg anstrenge meg for å forstå de andre bedre. En forståelse ikke bare for deres synspunkter, men også for deres politiske interesser og eksistensielle situasjon. Når jeg lytter til de andre, utvides min horisont. Jeg får et mer nyansert bilde av virkeligheten. Ved å lære mer kommer jeg kanskje også til å tenke annerledes. Dialog forutsetter god tid. I dialogen skal den enkelte få anledning til å forklare og begrunne sine egne standpunkt. Ingen skal måtte sprelle i den andres definisjonsnett. I rommet mellom spørsmål og svar må det være plass for undring og prøvende tanker. Det som er blitt sagt må få tid til å synke ned, berøre oss, bli gjennomtenkt. Denne typen dialog passer derfor dårlig for stramme tidsskjemaer, åpne mikrofoner og surrende kameraer.

Enighet er ikke målet.

Enighet er ikke målet for dialogen, men forståelse. Jeg oppgir ikke det jeg holder for sant og rett, hvis ikke sterke grunner overbeviser meg. Å gå rundt forkledd som hverandre, er ikke noe ideal. Vi skal være ærlige og tydelige, og vi skal åpent våge å utfordre synspunkter vi ikke skjønner eller godtar. Men vi skal gjøre det på en måte som ikke skader andres integritet som mennesker. Det jeg skriver om andre må jeg også våge å si, ansikt til ansikt. Det er meningene - ikke menneskene - vi skal kunne kritisere og ta avstand fra. Det betyr at den ærlige dialogen ofte kan avdekke en avstand mellom synspunkter, som den uforpliktende "smalltalk" skjuler.Jeg håper inderlig at de siste tiders hendelser blir en spore til å forsterke og utdype dialogen mellom mennesker med ulike religioner og livssyn. Vi må lage nye rom, der forskjellighet er kjennetegnet. La kirkene, moskeene, skolene og idrettslagene også bli dialog-rom. Det er den viktigste vaksine vi kan gi vårt folk i dag.