Muhammed-tegningene. Vi har bak oss 30 år med innvandringsdebatt i Norge. Måten tegningene av profeten Muhammed ble taklet på, viste kanskje at vår innvandringspolitikk ikke har vært så mislykket som enkelte har yndet å fremheve.Mye samforstand ble mobilisert. Det kan ikke være en tilfeldighet.

Folk føler ubehag.

Men samtidig preges situasjonen rundt tegningene av noe uforløst som raskt kan endre dette bildet. Jeg opplever at folk - til tross for at de fleste mener at offentliggjøringen av tegningene var gal - føler ubehag ved at redaktøren av Magazinet til slutt ble presset til å beklage. Folk skjønte at protestene mot tegningene utenfor vårt lands grenser ikke bare dreide seg om islam og profetens integritet.De så at dette inngikk i et politisk spill som regimer og grupper misbrukte til sine formål. At dette så slår direkte inn i vårt eget samfunn ved at en redaktør så å si må fornekte sin egen handling, skapte en følelse av at vi styres utenfra av krefter som vi har all grunn til å frykte. Dilemmaet vi har stått oppe i, anskueliggjør sannsynligvis en av den moderne verdens største utfordringer: Nemlig hvordan vi skal takle at ytterliggående grupper ikke bare benytter seg av de globale mediene som den moderne verden har skapt. Disse mediene bidrar i tillegg til å forsterke deres handlinger og meninger. De globale mediene bringer nemlig ikke bare begivenhetene ut til hele verden med en gang de skjer. Bildene som bringes over TV-skjermene kan også skape et forsterket eller falskt bilde.

Vår politikk mer vellykket.

Det er jo det de ekstreme gruppene vil, slik at de kan tilspisse situasjonen ytterligere. Dette er hva regimet i Iran nå gjør ved å sette i gang tegnekonkurranse om jødeutryddelsene. Nå gjelder det derfor å hindre at slike regimer og militante grupper får prege debatten i vårt eget land.Det kan lett bli tilfelle når Fremskrittspartiet forlanger en ny innvandringsdebatt som følge av de ekstreme gruppenes voldsbruk og demonstrasjoner. Da lar man i så fall mindretallet i gatene i Midtøsten og regimer som har behov for å få avledet oppmerksomheten fra egne problemer, presse oss til å omvurdere vår egen politikk. En politikk som har vært langt mer vellykket når det gjelder å ta hensyn til minoriteter og religioner enn disse regimenes egen politikk.Vi kan også gjøre oss selv en bjørnetjeneste hvis de andre partiene handler slik som alltid har vært vanlig i innvandringsdebatter, nemlig i utgangspunktet å avskrive alt hva Fremskrittspartiet sier som uakseptabelt og ukorrekt. Jeg har for eksempel ikke problemer med hva Carl I. Hagen har sagt om uttalelsene som lederen i Islamsk Råd kom med på fjernsynskanalen Al-Jazeera. Når han sier at "dessverre står ytringsfriheten over alt annet", må han regne med motbør.

Åpen og ærlig dialog.

Her er vi ved et viktig poeng. Alle snakker om dialog. Men dialogen må være åpen og ærlig hvis det skal komme noe godt ut av den.Det er for eksempel bra at muslimene sender et kraftig signal til oss om at vi må behandle islam på samme måte som kristendommen og andre religioner.På den annen side må vi ha mot til å si til muslimene at dette ikke betyr at vi ikke kan stille spørsmål ved religionen og presteskapet. Dette er nødvendig i et fritt samfunn. En religion eller et presteskap som ikke kan stå seg mot satire og kritikk, har ikke livets rett.Hvordan hadde det gått med kristendommen hvis den fortsatt lærte at jorden er flat? På grunn av kritisk tenkning måtte imidlertid kirken endre sitt verdensbilde og kristendommen overlevde som moralsk og religiøs kraft.

Ingen kompromisser.

Det er ikke riktig som lederen av Islamsk Råd hevder at ytringsfriheten står over religionen i vårt samfunn. Religion og ytringsfrihet er to forskjellige kategorier som må leve side om side. Om dette kan vi ikke inngå kompromisser. En kritisk dialog der vi er ærlige med hverandre, behøver ikke bety kollisjon eller krig mellom sivilisasjoner. Den kan like godt være til berikelse for begge sivilisasjoner. Det kunne nå være å håpe at det blir mulig med en åpen og ærlig dialog blant muslimer om islams fremtid, mellom muslimer og oss andre og mellom partiene i Norge om vårt samfunns forhold til islam og muslimer. Det verste som kan skje er at vi fortsetter å liste oss på tå og ikke tør si hva vi mener om hverandre.Det er bare én ting som er verre, nemlig å fortsette harselering med hverandres tro og følelser som offentliggjøringen av tegningene av Muhammed innledet og som regimet i Iran ønsker å forsterke. Dette har ingenting med religionskritikk å gjøre.Det stenger for nødvendig kritikk og bygger således opp om fundamentalisme og i neste omgang krig mellom religioner.