Saken om Muhammed-karikaturene har medført et veritabelt comeback for ideen om "sivilisasjonenes sammenstøt". Direktør ved Nobelinstituttet Geir Lundestad er en av dem som går god for den amerikanske historikeren Samuel P. Huntingtons beryktede profeti. I sin kommentar i Aftenposten den 11.02. slår Lundestad fast at "Huntington har dessverre fått mer rett enn mange av oss trodde og håpet", nettopp med henvisning til striden om karikaturene. I "Kulturbeitet", NRK P2 uttalte han den 7.02. at "...han hadde mer rett enn mange av oss mente da boka kom ut".

Overforenklet.

Det er med forundring vi registrerer at en sentral fredsaktør går inn for å rehabilitere en verdens- og historieforståelse som baserer seg på en overforenklende oppfatning av kulturer og religioner som monolittiske og antagonistiske størrelser. Men først er det grunn til å spørre hva det innebærer å si at Huntington har mer rett i dag enn han hadde da han utformet sin "teori" for mer enn ti år siden. Ville Huntington hatt mindre "rett" dersom 11. september 2001 og karikaturstriden ikke hadde funnet sted? Et svar med utgangspunkt i en hermeneutisk (fortolkningsvitenskapelig) innstilling ville være at man ikke bare betrakter begivenheter, man tolker hva de betyr. Det gjelder i særlig grad den typen kategorier det her er snakk om - det er ikke vanskelig å finne alternative måter å bestemme aktørene i de aktuelle konfliktene på. Eksempelvis hevder Lundestad at "de ulike konfliktene i Sudan kan knyttes til både rase og religion". Er rase en relevant kategori i Sudan-konflikten? Har det noe med sivilisasjoner å gjøre?

Eks-Jugoslavia.

Det er også all grunn til å stille spørsmål ved påstanden om at borgerkrigen i eks-Jugoslavia skyldtes religiøse motsetninger, all den tid kristne og muslimske naboer levde i fordragelighet inn til den stor-serbiske propagandaen gjorde religion til et stridstema i manipulerende hensikt. Slike eksempler later ikke til å bekymre Lundestad, som skriver at vi ikke må bli "så detaljert empiriske at vi ikke ser skogen for bare trær". Med andre ord er djerve generaliseringer et gode som vi ikke må avskjære oss fra! Hans egen argumentasjon bærer preg av nettopp dette når han hevder følgende: "I Muhammedstriden i det siste er spenningen mellom et sekularisert Vest-Europa og en mer fundamentalistisk islamsk verden slående." Dreier det seg om to "verdener", to monolittiske blokker som står mot hverandre? Vi siterer fra Aftenpostens reportasje fra Beirut 14.02.06: "Sett fra Europa er dette en strid mellom kristen og muslimsk kultur. Sett fra Midtøsten er ikke bildet fullt så enkelt. Her er det store flertall av kristne kritisk til offentliggjøringen av tegningene. Det store flertall av muslimer er imot bruken av vold. Og alle er redd for at ekstremistene skal få overtaket."

Gal forståelsesramme.

I følge Huntingtons kritiker Edward Saïd går den avgjørende konflikten mellom den de delene av befolkningen i øst og vest som har en nyansert og kunnskapsbasert oppfatning av kristendommen og islam på den ene siden, og de som forfekter et forenklet konfliktbilde av religionene som to kjempende tegneseriekarikaturer på den andre siden. En rehabilitering av Huntington vil skape en forståelsesramme for den aktuelle Muhammed-konflikten som hverken er faktabasert eller tjener fredens sak. Huntingtons unyanserte kritikk av "multikulturalistenes undergraving" av amerikanske, vestlige verdier og hans utilslørte kampanje for et USA i lederposisjon i forsvaret for "vår verdens" sivilisasjon, ("the West and the rest") burde få varselbjellene til å ringe for noen og enhver. Svært alvorlig er det når Lundestad forfaller til den amerikanske høyresidens retorikk om "politisk korrekthet", ved å forsvare Huntington mot den massive kritikken som har blitt fremført mot ham fra forskerhold: "Huntingtons forskning er blitt mer og mer politisk ukorrekt. Det gjør den i og for seg bare mer verdifull akademisk." Hvis vi skulle følge Lundestads logikk på dette punktet, måtte den enda mer ukorrekte holocaust-forskningen til David Irving nærmest måtte oppfattes som en akademisk gullgruve! I hovedsak nører Lundestad opp om en kulturdeterministisk historie- og verdensforståelse som ser konfrontasjon og strid som eneste sannsynlige utgang på møtet mellom kristendom og islam, Østen og Vesten.

Videreført.

Mot Huntingtons og Lundestads verdensbilde kunne man anføre et overveldende historisk eksempelmateriale på at nettopp dette møte har virket sivilisasjonsskapende og fruktbart: Da Europa på 800-tallet begynte å forme seg selv, var det i stor grad muslimsk-arabisk vitenskap og filosofi man hadde å bygge på. Gjennom arabiske filosofer som Averröes ble den greske arven fra Aristoteles forvaltet og oversatt til et jødisk og kristent publikum. Slik oppstod en arabisk-jødisk-kristen kulturblomstring med utgangspunkt i Cordoba, som senere ga viktige impulser til opplysningstenkere som Spinoza, Mendelssohn og Lessing. I norsk åndshistorie ble denne arven særlig videreført av Wergeland gjennom hans diktning og politiske kamp mot jøde- og jesuitterparagrafen.I sitt innlegg gir Lundestad inntrykk av at han presenterer nødvendige konklusjoner av objektive kjensgjerninger, om enn med en viss beklagelse. I virkeligheten legitimerer han en forenklet konfliktfortolkning av forholdet mellom kristen-vestlig og muslimsk-arabisk kultur i en sammenheng som har vært politisk høyspent siden USAs invasjon av Irak. De som har mest å tjene på at en slik virkelighetsforståelse er i første rekke Bush-administrasjonen i USA, de høyre-populistiske innvandringsfiendtlige partiene i Europa og kristne og islamistiske fundamentalister som nettopp ønsker seg en politisk og religiøs polarisering à la Huntingtons "Clash of Civilizations". Profetiene til Huntington handler således om en verdensfortolkning som bare oppfylles i den grad mange nok begynner å tenke og forstå verden ut fra hans konfliktskjema. Lundestad har i denne saken plassert seg i et selskap som har lite på et Nobelinstitutt å gjøre. Han kan til tider minne litt om den distré husverten som låner fyrtøy til brannstifterne, mens han selv sitter med nesen i Huntington. Vi håper at han vil se dette som en anledning til nødvendig brannslukning.Følg debatten på aftenposten.no