Forståelse.I debatten om tegningene av Muhammed er det en gruppe mennesker som har opptrådt på meget forutsigbart vis, de som kalles "intellektuelle". Her er man fulle av forståelse for muslimers raseri, og ser feilen i hele denne opphissende saken i det faktum at tegningene ble trykt.

Provokasjon.

La oss begynne med et paradoks: Ingen er så fulle av forrakt for det borgerlige demokrati som de intellektuelle, og ingen har dyrket flere diktaturer enn dem. En mye beundret mann i Norge - den såkalte fredsforsker Johan Galtung - er klar i en tale: "Man kan ikke insistere på at karikatursaken handler om ytringsfrihet. Tegningene er en bevisst provokasjon. Da får man også ta konsekvensene".En annen helt er Jan Myrdal, en ledende venstreintellektuell i Sverige. Han beundret tidlig Kina, et feiende flott land der folket styrte, i motsetning til dumme Sverige. Mao var en lederstjerne for Jan, og den kinesiske diktatoren tok da også livet av mange, så Jan fant mye å beundre der. Han var full av forståelse for kinesiske myndigheters undertrykkelse av studenter i 1989, det var en "politisk nødvendighet" som det het.Med den logikken blir man knapt forbauset over at samme mann i januar 2006 synes at Vesten får som fortjent når aviser trykker tegninger av Muhammed. At en redaktør i et lite og inntil nylig ukjent magasin blir truet på livet, synes Myrdal er forståelig.

Som fortjent?

På 1930-tallet skrev Arnulf Øverland det tåpelige, men fullt lovlige lille skriftet "Kristendommen - den tiende landeplage".Bare lek med tanken på under fullt navn å skrive et hefte med tittelen "Islam - den ellevte landeplage"! Ikke bare ville drapstruslene hagle, men de intellektuelle ville forstå og forstå. Og når disse universitets- og forfattermennesker får tenkt seg om, får ikke Salman Rushdie egentlig som fortjent? På slutten av 1980-tallet demonstrerte muslimer i Oslo. De ønsket ikke en norsk utgave av Sataniske vers.

Et godt samfunn.

"Dere må forstå oss!" sa de. Nei, det må vi ikke. Et godt samfunn er et samfunn der det er plass til likegyldighet, der man ikke må forstå alt som foregår, der man ikke må forholde seg til retninger innen islam eller kristendommen eller hva det måtte være. Et godt samfunn er selvfølgelig også et sted der man forstår at enkeltmennesker ikke er identisk med kategorier: Det finnes mange slags muslimer og mange slags kristne, for ikke å si mange slags nordmenn/-kvinner.Å forstå akkurat det er kanskje for mye å forvente fra de intellektuelle.