Masseidentitet.Med brenning av flagg og ambassader, angrep mot norske soldater i Afghanistan og trusler om boikott fra Iran eksploderte de utenrikspolitiske konsekvensene av Muhammed-karikaturene i norsk offentlighet.Dessverre er det mange som har kommet til den konklusjon at eksplosjonen skyldes en sivilisasjonskonflikt, hvor Vesten står mot resten, eller i hvert fall mot islam. Den hittil sterkeste ytringen i så måte kom fra Nina Karin Monsen, som i Aftenposten 16. februar avslutter en kraftsalve mot det "snille" Skandinavia, som er "demokratisk, unnvikende, likegyldig og utflytende", med konklusjonen at "Striden er en politisk realitet. Dessuten er den en kamp mellom masseidentiteter. (. . .) Angrep på norske statssymboler tilsier at Norge er i krig".

Masseidentitet.

Som et uttrykk for sin forakt og frustrasjon over europeiske samlingsbestrebelser, skal Henry Kissinger i sin tid ha spurt "Who do I call if I want to call Europe?". Mitt spørsmål er parallelt: hvem skal vi skyte hvis vi er i krig med en "masseidentitet"? Flaggbrennere i Palestina? Ambassadestormere i Syria? I februar 2003 brente Otto Jespersen et amerikansk flagg på TV 2. Betyr det at USA er i krig med Norge, eller kanskje med Jespersen? Hvis jeg brenner et norsk flagg, hvilket ikke er i strid med norsk lov, betyr det da at jeg har reist opprørsfanen og at borgerkrigen er i gang? Et annet nærliggende spørsmål er hvem som taler for den "masseidentiteten" nordmenn ifølge Monsen er del av. Trolig må det være USA. Monsens kommentar om at "Den snille, lastefulle vestlige masseidentiteten kan trenge en revisjon", lyder som et ekko av amerikansk konservativ puritanisme, eller til og med militarisme, som når Monsen følger opp et hjertesukk om at "Snille kan ikke skru klokken tilbake" med "Ikke kan de slåss heller". Det som må til er altså større vilje til å slåss, implisitt å drepe og bli drept. Det kan synes som om Monsen er enig med Bismarck i at tidens store spørsmål ikke avgjøres med taler og majoritetsbeslutninger, men med blod og jern. Lignende forestillinger har også en norsk historikk. Ernst Sars beklaget for eksempel i 1882 at nordmenn ikke følte sterkt nok for sin grunnlov, og at grunnen var at det hadde "flydt for litet blod", mens Johan Scharffenberg i 1905 stille spørsmålet om en krig med Sverige var "den elden me maa igjenom fyrr me kan smelta saman til eit folk".

Retorikk.

Krig var ikke nødvendig i 1905, og er det heller ikke i dag. Vi befinner oss ikke i en "sivilisasjonskrig", men låner vi øre til retorikk av den typen som Nina Karin Monsen serverer er veien kort fra skrivepulten til skyttergravene. Som man roper i skogen, får man som kjent svar.