Om å ta vare på. Fredning og bevaring handler om å ta vare på verdier og det handler om å nyttiggjøre seg tidligere tiders investeringer knyttet både til det rent fysiske og til estetiske og kulturhistoriske verdier.De aller fleste bygningene som vernes, skal også brukes. Det er en forutsetning for finansiering av vedlikeholdet og selvfølgelig for god ressursutnytting. Vi vil ha levende byer og hus i bruk! Kulturminneforvaltningen legger derfor stor vekt på å tilpasse bevaringsverdige bygninger til dagens standardkrav. Dette gjelder så vel fredede som verneverdige bygninger.

Flere unøyaktigheter

I noen tilfeller forutsetter standardheving endring av eksteriøret - slik som saken på Keyserløkka som Mæland trekker frem. Han bringer imidlertid inn flere unøyaktigheter som krever oppklaring:Keyserløkka er et område med kulturhistorisk verdi som representant for tidlig etterkrigsbebyggelse. Det nøkterne arkitektoniske uttrykket gjør bygningene sårbare for endringer. Det er grunnen til avslaget på søknaden om bygging av langt større verandaer enn opprinnelig, med dominerende bærekonstruksjoner og tak, samt utvendig 10 cm etterisolering uten å flytte vinduene med ut i vegglivet. Ut fra plan- og bygningslovens paragrafer 74 nr. 2 (skjønnhetsparagrafen) og 92 tredje ledd (om historiske og arkitektoniske kvaliteter) ga ikke Plan- og bygningsetaten tillatelse til de omsøkte tiltakene. Dette vedtaket ble opprettholdt av fylkesmannen etter klage. Hovedårsaken til at det har gått så lang tid uten at rehabiliteringen er igangsatt, er prosessen innad i borettslaget og klagebehandlingen. Byantikvaren har i samråd med Plan- og bygningsetaten for flere år siden foreslått et kompromiss som både ivaretar behovet for rehabilitering, etterisolering og noe større balkonger.Byantikvaren foreslo tidlig blant annet etterisolering med fem i stedet for ti cm. Dette ville vært akseptabelt uten den kostbare flytting av vinduene og ville gitt godt nok isolerte fasader. Vi opplever ofte at kulturminneforvaltningens krav om reduksjon av tiltak for å verne om kulturhistoriske verdier fører til at byggherren også sparer penger.

Fortsatt debatt

Debatten om bevaringen i Oslo er heldigvis ikke over. Dette er et tema som må belyses fra ulike ståsteder fordi det ikke finnes noe fasitsvar. "Kommunedelplan for byutvikling og bevaring" (KDP BB) skal avklare omfanget av bevaring og hvordan byutviklingen skal skje fremover i indre by. Med enkelte justeringer mener Byantikvaren at planen vil bidra vesentlig til en slik avklaring. God bevaring sikres gjennom tydelige rammer som gir god forutsigbarhet og derved lavere konfliktnivå og mindre spekulasjon i forfall. Planforslaget fører imidlertid ikke til en omfattende styrking av bygningsvernet slik Mæland later til å mene i sitt innlegg. I hovedsak bidrar planforslaget til å formalisere og dermed tydeliggjøre dagens praksis. På enkelte områder ivaretar planforslaget kulturminneinteressene dårligere enn i dag, noe som har fått Riksantikvaren til å fremme innsigelse til disse punktene i planen.

På vegne av medlemmene?

Når OBOS går hardt ut mot planen, spørs det om organisasjonen snakker på vegne av medlemmene sine som stort sett er beboere i Oslo. Generelt sett er det Byantikvarens erfaring at folk er positive til vern av sitt eget boligmiljø. Til forslaget om fredning av 135 murgårder i Birkelunden kom det for eksempel inn klager fra bare to gårdeiere. Det gjenspeiler at beboere og eiere ser verdien av stabile rammebetingelser for bomiljøet sitt. I forbindelse med diskusjonen om KDP BB er det blitt reist kritikk fra beboerne på Sagene over at en så stor del av områdene som settes av til bevaringsregulering, ligger på vestkanten. Hvorfor får ikke flere boligmiljøer lenger øst glede av stabiliserende bevaringsbestemmelser? Mæland påstår at restriksjonene som legges på enkelteiendommer i indre by, vil få store konsekvenser for områder som ikke har økonomisk kraft til å gjennomføre istandsettinger og ombygginger. Men mange vil bo sentrumsnært og urbant. Det gjør at skrekkscenariet med akselererende forfall ikke er særlig relevant.Utviklingen av de enkelte områdene går i bølger, og for tiden er de fleste områdene i indre by høyt oppe eller på vei oppover. Et godt eksempel på dette er St. Hanshaugen, slik den er presentert i siste nummer av OBOS-bladet. I 1987 skrev Aftenposten at "St. Hanshaugen er i dag en bydel i stagnasjon". Nå er kvadratmeterprisene ifølge artikkelen høyere enn på Frogner. Hva har skjedd?

"Lokomotiver"

Riving og nybygging av "lokomotiver" for ny utvikling? Nei! Den historiske bygningsmassen er pusset opp og har fått nytt liv. Det godt bevarte boligmiljøet fra forrige århundreskifte og den historiske parken er trekkplastrene i området.Den som er genuint opptatt av at det historiske sentrum skal være et godt sted for handel og kultur og gi gode boligmiljø, bør fokusere på helt andre utfordringer enn vern. Om det er noe som kan gi de historiske bydelene et fortrinn i konkurranse med Fjordbyen, kjøpesentrene utenfor sentrum og de store "transformasjonsområdene" i kommunedelplanen, er det nettopp de historiske kvalitetene! 16.2."Fredning kan være et dødskyss" av Martin Mæland.
www.aftenposten.no