Fredssenteret. Bør en nettopp avgått statsminister kunne håve inn millioner fra gigantene i norsk næringsliv? I to måneder er kritikken rundt Bondevik-senteret blitt møtt med ikkesvar - et forfall i demokratisk kultur hevdet jeg i kronikken 13. mars. Likevel går stortingspresident Thorbjørn Jagland (15. mars) helt utenom saken. For å fortjene tillit som vår fremste folkevalgte burde Jagland ved klare svar ha vist at han evner å se problemene med rolleblanding og kameraderi. Revurdering av egen rolle i Oslosenteret og initiativ til at en kommisjon ser på korrupsjonsfaren og anbefaler tiltak, vil være måter å vise det på. Jeg har - privat - fått helhjertet støtte, også fra samfunnstopper. En av disse antyder hvorfor Bondevik og Jagland ikke svarer:"Problemet med samrøre mellom politikk og næringsliv og at politikerne drar økonomisk fordel av sin tid i posisjon har økt betydelig i de senere år. Dels som følge av vår overflod av oljeinntekter, dels fordi vi har fått en tverrpolitisk elite med politikken som yrkeskarrière. En følge er politiske varianter av det private næringslivs fallskjermer. Det er tankevekkende at denne utviklingen ikke synes å oppta redaktørene og journalistene i hovedstadspressen. Står de rikspolitikerne for nær? Det verste er trolig at mange av de politikere som nyter godt av den praksis som er i ferd med å utvikle seg, ikke engang ser at dette kan ha et visst preg av korrupsjon. De tror sikkert at de bare gjør oss (folket, velgerne) en stor tjeneste når de forsyner seg som best de kan av offentlige midler og inntar statusposisjoner etter sin avgang. Man behøver ikke å gå til USA og Enron for å finne eksempler på usunne relasjoner." Jeg er uenig med Jagland i at Bondevik og hans senter kan bidra stort til fred. For ikke å avspore en viktig debatt vil jeg ta opp dette senere. Politikk er uegennyttig innsats for befolkningen - som dens tjenere, ikke dens herrer. Er det ingen av våre folkevalgte som vil bekrefte dette?