KULTURENS BETYDNING. En norsk kulturpolitisk modell står fortsatt sterkt. Modellen har en velferdspolitisk begrunnelse. Støtte av kunstnere og institusjoner baseres på forestillinger om kulturens samfunnsmessige betydning. Viktige politiske organer er departementet, Norsk kulturråd og kommunal kulturforvaltning. Det er enighet om disse organenes kulturpolitiske betydning.I første halvdel av 70-tallet kom det tre stortingsmeldinger om kulturlivet. Den første, "Om organisering og finansiering av kulturarbeid", var en borgerlig melding som handlet om et utvidet kulturbegrep og et aktivt organisasjonsliv. Arbeiderpartiets motmelding, "Ny kulturpolitikk", videreførte disse tankene. Mediepolitikk og liberalisering på 80-tallet skapte støy, men uten å true verdigrunnlaget for kulturpolitikken. "Det samme kan sies om 90-tallets kulturpolitikk, med unntak av Fremskrittspartiet som skiller seg ut. Endringer har skjedd i virkemidler, men med konsensus om lite lovregulering av kultur. Unntakene er en lovregulert bibliotek- og kulturvernsektor. Forklaringer på uviljen mot å lovregulere kultur kan være frykt for å "kolonisere" kulturområdet med legalisme, eller kulturens lave plassering i behovshierarkiet. Kulturpolitikken er også preget av kontinuitet. Det har skjedd endringer i politikken, men "kulturell brobygging" er et kontinuerlig motiv. Historisk kan brobyggingen forstås i lys av behovet for nasjonal hevding og ambisjonene om å realisere velferdssamfunnet. Arbeiderpartiet brukte begrepet "samfunnssolidaritet" på 50-tallet. Det skulle skapes solidaritet mellom borgerlig kultur, arbeider- og bondekultur. Industrialismens klasseformasjoner er døde, men brobyggingstanken lever. Man hva krangles det om? Jo, om penger og symboler.

Meldinger og ministre.

Viktige symboler i kulturpolitikken er meldingene og ministrene. Helge Sivertsen sto for skolen som kultiveringsprosjekt på 60-tallet. Lars Roar Langslet var dereguleringsagent på 80-tallet. Åse Kleveland innledet 90-tallets kulturpolitikk med å fremheve estetisk kvalitet. Disse har satt sitt preg på kulturpolitikken, men uten å forandre politikkens struktur. Også meldingene er viktige som symboler. Straks en ny lanseres, omtales den av journalister, forfattere og forskere. Forskerne overdriver nok betydningen av meldingene, sammenlignet med den betydning kommunal kulturpolitikk har for de fleste. Opptattheten av kulturmeldingene i Norge er påfallende. I tillegg til et byråkratisk språk, finner vi at noen meldinger har et nærmest altomfattende preg - en variasjon over temaet kulturell brobygging. Så til pengekrangelen. Med visse unntak handler kulturdebatten i norske aviser om penger, særlig debatten om kunstnerpolitikk. Debatten i kjølvannet av rock-musikernes opprop mot TONOs favorisering av klassisk musikk, er ett eksempel. Også denne debatten må settes inn i en historisk ramme. På 70-tallet ble kunstnernes levekår undersøkt. Undersøkelsene konkluderte med magre kår for de skapende kunstnerne. Dokumentasjonen førte til et oppsving i kunstnernes foreningsarbeid.

Samarbeid.

Et høydepunkt var "Kunstneraksjonen 1974". Denne stilte krav til myndighetene om vederlag for bruk av kunstnernes produkter, utvidet offentlig bruk av kunstverker og garantert minsteinntekt. Dette innledet samarbeidet mellom organisasjonene og departementet, noe som munnet ut i kunstnernes forhandlingsrett med staten om støtte- og vederlagsordninger (i 1978). Om kunstnernes inntektsgrunnlag er bedre, kan det ikke gis et enkelt svar på. Flere skapende kunstnere konkurrerer om det samme publikum enn før. Situasjonen for utøvende kunstnere er utrygg. De er blitt freelancere på usikre kontrakter, noe som har ført til økt fokus på inntekter. Konklusjonen er at kulturpolitikken gjenspeiles i en kulturdebatt som i stor grad handler om penger og symboler, men med enighet om kulturpolitikkens verdigrunnlag som utgangspunkt.