SAMLE ALLE GODE KREFTER. Vi burde bekymre oss også i Norge, kanskje mer her enn i andre land. Vi kom oss riktignok gjennom striden om Muhammed-tegningene uten nevneverdige skader i forhold til de muslimske landene. Men dialogen vi førte med muslimene tok kun sikte på å dempe motsetninger, som rimelig var, men uten en ærlig dialog om de grunnleggende motsetninger mellom våre verdier og ambassadebrennernes verdier. Under overflaten ulmer det imidlertid. Folk tier, men tenker sitt. Det har utviklet seg en islamofobi med utgangspunkt i ekstremistenes perverte form for islam.

Sammenblanding av religion og politikk.

Sveriges nasjonalforsamling - Sveriges Riksdag - har utarbeidet en strategi for hvordan den økende islamofobien kan møtes. Rapporten peker på at dialogen må være åpen og ærlig og at den må ha som siktemål å støtte opp under alle dem som i de muslimske landene går inn for en nyorientering av islam: De som mener at det er nødvendig med en institusjonell adskillelse av det religiøse og det verdslige slik det har skjedd i de vestlige land. Sammenblanding av religion og politikk ødelegger både politikken og religionen. Religionen skal kunne påvirke politikken, men ikke stå over den. Riksdagen sier imidlertid at dialogen må føres uten arroganse og belæring og i respekt for den store betydning islam har i muslimenes liv. Det er bare ved å forstå dette at man kan komme noen vei.

Sivile organisasjoner.

Riksdagen peker videre på at det sivile samfunn i Sverige vil ha en større troverdighet i en slik dialog enn offisielle myndigheter. Fordi de sivile organisasjonene vil vite hvor nødvendig respekt for andres ideologiske og religiøse ståsted er, siden de er avhengig av dette selv.At et samlet politisk liv i Sverige kan legge frem en 160 siders rapport med dyptgående analyser av hva som rører seg i den muslimske verden og samtidig innser at den trenger det store antall private organisasjoner og stiftelser for å kunne bygge broer, vitner om en politisk modenhet som vi burde misunne Sverige. For det står i skarp kontrast til den lite samlende og til dels konfrontatoriske holdning som fremvises her i landet.Ser vi bort i fra den intelligente måten Regjeringen taklet Muhammed-tegningene på, setter skandaler og mord hele tiden standarden for debatten. Det tales høytidelig om dialog, men det foreligger ikke noen helhetlig strategi hverken fra regjering eller storting for hvordan man kan engasjere det sivile samfunn i en organisert dialog.

Nødvendig dialog.

Vi burde gjøre som Riksdagen i Sverige, slå fast at politiske partier, private stiftelser, humanitære organisasjoner må være hovedaktørene i en nødvendig dialog og legge opp et konkret program for å få det til. "Broer kan bygges av mange aktører i samfunnet", slik Riksdagen slår fast. La oss sette dette i system også hos oss.

Oslosenteret.

Dette var for min del årsaken til at jeg valgte å støtte opp om det nye Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Senteret har interreligiøs og interkulturell dialog som hovedoppgave. Jeg er selv ikke et religiøst menneske. Jeg regner meg som humanetiker. Men gjennom flere tiårs arbeid i Midtøsten har jeg skjønt den store betydningen religionen har i denne delen av verden. Enhver dialog må ta utgangspunkt i dette, slik også Sveriges Riksdag slår fast. Og den understreker at man trenger kyndige mennesker som kjenner til innholdet i religionene. Her i landet er Kjell Magne Bondevik en av dem som har vist stor interesse for slik interreligiøs dialog. Og han har nødvendige kunnskaper. Det er imidlertid typisk for situasjonen her på berget at den offentlige debatten mest er preget av hvorfor han ikke burde startet Oslosenteret og hvordan man kan hindre ham i å fortsette arbeidet. I stedet for at vi ser på ham som en ressurs.

Økt rasisme.

I overordnede spørsmål som å slå tilbake en økende rasisme, burde imidlertid de felles målene være større enn personlige sympatier og antipatier som politikken alltid skaper. Vi kunne ta utgangspunkt i de to spørsmålene som vil være helt avgjørende for hvordan forholdet mellom den muslimske verden og Vesten vil utvikle seg: Konflikten mellom Israel og palestinerne og Tyrkias videre vei mot Europa.

Demokratiprogram for Midtøsten.

Regjeringen kunne for eksempel lage et demokratiprogram for Midtøsten, slik vi i sin tid hadde det for Europa. Her fikk Organisasjons-Norge økonomiske muligheter til å støtte oppbygging av sivile institusjoner i de nye demokratiene i Øst-Europa. Hvorfor ikke gi muligheter til å øke kontaktene til sivile organisasjoner både i Palestina og Israel slik at boikott av Hamas ikke fremstår som den eneste strategien.Det samme kan gjøres i forhold til Tyrkia. Spørsmålet om hvorvidt Tyrkia blir medlem av EU, vil være av avgjørende betydning for forholdet mellom muslimene og Vesten. Tyrkia er det eneste landet med en muslimsk befolkning som bygger på en adskillelse av religion og politikk og som har frie valg og markedsøkonomi. Landet har gjennomført en rekke reformer for å kunne bli godtatt som fullt medlem av EU. Men mye gjenstår, blant annet løsning av det kurdiske spørsmålet.

Styrke demokrati i Tyrkia.

Alle dem som ønsker å hjelpe de moderate med å vinne striden med islamistene i den muslimske verden, bør bidra til å styrke Tyrkia som en modell for hvordan demokrati, sekularitet, og frihet for alle, inklusive kvinner og minoriteter, kan leve side om side med islam.Ved at hele det sivile Norge kan bli engasjert i dette, kan vi ikke bare bidra til det historisk vendepunkt det ville være å få Tyrkia med i EU. Vi ville også bidra til at nordmenn får et annet bilde av islam enn det islamistene skaper. Det ville bidra til å gi dialogen som alle snakker om, et reelt innhold.Det er først i ettertid vi er i stand til å bedømme hvilken tid vi lever i. Altfor få i mellomkrigstiden skjønte hvilken skjebnetid man gjennomlevde. Mens de som ønsket fred kranglet, vokste fascismen frem. I skjæringspunktet mellom islamistene og islamofobi kan en ny form for fascisme vokse frem. Det er tid for å samle alle gode krefter.