Lesende mennesker flest har kanskje ikke reflektert noe særlig over hvorfor fagbøker som oftest er utstyrt med litteraturliste bakerst. Er det en måte å vise hvor mye beslektet litteratur man har bladd i? Altså en måte å demonstrere egen klokskap på? Eller uttrykker en slik liste noen opphøyde, frimurerske betydninger for en eksklusiv krets? Eller er det noe som skal være med bare fordi det alltid pleier å være med? Litteraturlisten i den mye omtalte "Typisk norsk" - kaffebordboken i julegavehaugen, nylig beskyldt for plagiat og slurv, er relativt selsom. Derfor spørsmålene.Litteraturlister skal legge til rette for en videreføring av den vitenskapelige samtale som ethvert fag har bruk for. Da kreves presisjon. Men med økende kunnskapsnivå går nytten langt ut over akademiske kretser. Ved å vise så presist som mulig til de kilder som er benyttet, skal den interesserte leseren kunne finne slike oppførte verk og ideelt sett delta i diskusjonen.Vanlige trykte kilder vil tradisjonelt være å finne i den samlede kunnskapsbanken som bibliotekene forvalter. Det er dermed et poeng at måten man fører opp sine referanser på, leder mest mulig direkte til oppgitte verker i bibliotekkatalogene, slik at folk flest kan skaffe seg dem. Oppføringene må også være konsekvente i den forstand at de ulike bibliografiske elementene behandles likt hele veien, at de skilles fra hverandre, og at betydningen er klar. Det kreves også at de er så presise at man ikke behøver å gjette hva som menes, og at man kommer direkte til det verket man søker - ikke til noe som ligner. Hovedformålet er altså en mest mulig treffsikker informasjonsgjenfinning.

Kildekritikk mangler.

Internett er i økende grad blitt en kunnskapsbank som mange benytter seg av. Ikke minst ser det ut til at skoleelever og studenter siterer friskt uten snev av kildekritikk eller referansekunnskap. Men Internett er en upålitelig hjelper, det endrer seg hele tiden og er først og fremst flyktig. Det du finner i dag, kan være borte i morgen: "Page not found". Men om man nå finner stoffet sitt på nettet, må kravene være de samme som til trykte kilder: Det skal være mulig å finne igjen den presise referansen.I "Typisk norsk" er litteraturlisten ordnet kapitelvis. Oppføringen av trykte kilder inneholder en del utbredte misforståelser med hensyn til valg av ordningsord, dvs. den termen man velger som hovedinnførsels-element og ordner listen etter. Det gjelder først og fremst innførsler på korporasjoner som "Kirke- og undervisningsdepartementet" og lignende, som antagelig henger sammen med den utbredte misforståelsen at man alltid må åpne med en eller annen "avsender+kolon". Men ved å søke på KUD som "forfatter" og oppgi tittelen som er brukt i innførselen, Ny rettskrivning 1938 Nynorsk. Reglar og ordliste, får man nemlig ingen treff i Bibsys i det hele tatt. Hvis man derimot søker på tittel, som publikasjonen skulle vært innført på (og retter skrivefeilen til skriving i stedet for skrivning), kommer man rett til publikasjonen.

Verdiløse nettreferanser.

Men der det virkelig går i ball for redaksjonen, er ved nettreferansene. Første avdeling inneholder en tettpakket grå masse av 61 nettadresser, uten en eneste tittel eller forfatter. Den ytterst upresise adressen www.aasentunet.no er allerede kjent og bragt inn i debatten av Ottar Grepstad, som har påvist at referansen skjuler omfattende plagiat. Andre eksempler på upresise adresser er http://no2014.uio.no, www.sprakrad.no, www.wikipedia.org og www.bystyret.oslo.kommune.no. Slike henvisninger er verdiløse fordi de bare leder til generelle forsider. Det blir som når studenter skriver en oppgave og refererer til en lovbestemmelse ved å skrive "Norges lover, 1687-2000" og overlater til leseren å bla seg gjennom to kilo lovbok. Referanser hentet fra nettet må behandles på samme måte som trykte referanser, dvs. oppføres på en tittel eller forfatter om de skal ha noen fornuftig funksjon. Nettadresser brukes bare som erstatning for utgiversted og forlag. På grunn av flyktigheten er det ikke nok å oppgi adresse til en bestemt artikkel, om den er aldri så presis, for hvis den plutselig en dag er borte, har man ingen tittel eller forfatter å lete opp annetsteds.Innenfor hvert avsnitt i "Typisk norsk"-listen er trykte, muntlige og elektroniske kilder plassert hulter til bulter uten en fast rekkefølge. Der forfatter eller tittel er oppgitt, kommer de ikke alltid alfabetisk. Arbeidet er delvis preget av slurv og delvis av manglende forståelse for hva den skal være godt for. I tillegg er den usedvanlig rotete og som sådan ikke mye forbrukervennlig. Den er dessverre et nedslående eksempel på hvor lemfeldig omgangen med referanser er blitt, også blant skrivende folk som ønsker å fremstå med seriøse prosjekter - uten særlig tanke for gjenfinningsverdi, brukervennlighet eller alminnelig orden.