NØYTRAL INSTANS. Jeg har selv bitre personlige erfaringer fra rollen som varsler, erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten. I ettertid har jeg i tillegg skaffet meg ytterligere innsikt i emnet etter utallige henvendelser fra personer som har vært i lignende situasjoner. I Aftenposten 26. april har Nina Svendsby et innlegg som vekker gamle spøkelser til live. Hun tar opp spørsmål om varslerens motivasjon, om varsling er berettiget eller uberettiget og også om varsleren kan være en skurk som selv tar del i lyssky virksomhet. Og videre reiser Marius Stub i kronikken 30. april spørsmålet om "angiveri" bør belønnes. De to nevnte innlegg har en akademisk og fjern tilnærming til hva varslerproblematikk egentlig er. Dette må nemlig erfares, og jeg viser i så måte til Per-Yngve Monsens innlegg 27. april.
Minimal beskyttelse.
Det er stadig flere som synes å innse nødvendigheten av et varslingsvern. Aftenpostens leder 20. april har sågar overskriften "Varsleres rettigheter". Lederen gir uttrykk for en holdning som er lysår fra den situasjonen jeg var i ved årsskiftet 2002/2003. Den gang var det ikke snakk om noen rettigheter. En arbeidsgruppe i Arbeids- og inkluderingsdepartementet har lagt frem et lovforslag om styrket vern for varslere. Høringsrunden viser at forslaget ikke er tilfredsstillende. Det har hevet seg kritiske røster til arbeidsgruppens forslag. Mange mener at dette heller innskrenker beskyttelsen av varslere enn utvider i forhold til dagens situasjon, der det som nevnt er minimal beskyttelse. Det stilles krav om at varslingen skal være forsvarlig og av almen interesse. Men hvem skal vurdere hva som er forsvarlig? Hvordan skal arbeidstager vite om han/hun er på trygg grunn - en varslingssituasjon kan være konfliktfylt, og det er stor sannsynlighet for at arbeidsgiver ikke synes saken har almen interesse. Kravet til forsvarlighet og kravet til almen interesse vil i praksis begrense arbeidstagers trygghet i en varslingssituasjon i en så sterk grad at vedkommende finner det best å la være å varsle. Dermed vil arbeidsgiver igjen, slik situasjonen er i dag, kunne hevde at det er en "vanlig" personalsak med en vanskelig medarbeider. Loven må ikke gjøres så komplisert at det kun er jurister som forstår når en varsler er på trygg grunn! Etter at skaden har skjedd.
Rettsbeskyttelsen er viktig, men den kommer i ettertid - etter at skaden har skjedd, etter at trakassering med kanskje påfølgende helseskader har funnet sted, etter at man har mistet jobben og står uten inntekt. I tillegg kommer den belastningen en rettssak mot tidligere arbeidsgiver er i seg selv. Det vanskelige for en person som står i en varslingssituasjon, er hvor han eller hun kan henvende seg for å få råd og hjelp.
Trenger et sted å gå.
Både ut fra egen erfaring og etter flere henvendelser fra varslere, tror jeg det er viktig at man har et "sted å gå" - et offentlig organ som kan løse noen av de store utfordringene en varsler står overfor. Risikoen for å lide tap gjør det rasjonelt ikke å varsle, men stilltiende å godta at kritikkverdige og ulovlige forhold får pågå.En enhet for beskyttelse av varslere som ivaretar rettssikkerheten for alle involverte parter i den kritiske tidsperioden som trengs for å avklare forholdene, vil kunne redusere kriminaliteten og øke lønnsomheten og samfunnssikkerheten.I OECD-rapporten "Whistleblowing to Combat Corruption" legges til grunn at dersom responsen på intern varsling ikke er tilfredsstillende ivaretatt innen to til tre dager, kan varsleren gå videre til et eksternt myndighetsorgan som kan og vil håndtere en slik sak. Dette skal være en nøytral instans som kan vurdere om virksomheten har forbrutt seg mot lover og regler.Til slutt vil jeg rydde litt i terminologien. I debatten om varsling dukker det opp belastende betegnelser som sladrehank, tyster og angiver. Men disse tre kategorier gjelder personer som går til makten.Varsleren gjør det motsatte: Han eller hun utfordrer makten.
Kommentarer