"Friskmeldinger" i øst. I noen oppslag i Aften har vi i det siste funnet overskrifter med "friskmeldinger" av Oslo indre øst. Hva menes med slik ordbruk? Er de syke i Oslo indre øst blitt friskere, eller er det slik at de friske flytter inn, og de syke dør eller flytter ut? Hvordan kan en bydel bli friskere? Gjennomsnittstall for bydelene viser penere tall med hensyn til levekår. Kan en bruke disse til å si at innbyggerne i bydelene i øst har fått det bedre, slik en i ulike oppslag mener å vise? Et korrigert bilde kom ved opplysninger fra forskere fra Statistisk sentralbyrå. De peker på at folk og problemer flytter på seg, og at gjennomsnittstall skjuler at skillet mellom fattig og rik øker. Vi vet at mange flytter dit de ønsker å bo, mens andre kan bli forflyttet mot sitt ønske. Det trengs synliggjøring av forskjellen på valg og tvang i flytteprosesser.

Særlig vekst i Gamle Oslo

I en studie om gentrifisering i Gamle Oslo analyserte vi blant annet ulike flyttedata fra Statistisk sentralbyrå for tidsrommet 1998-2003. Vi fant at andelen med høyskole- og universitetsutdanning hadde hatt en økning i dette tidsrommet på mellom 11 og 15 prosent, avhengig av hvilket område vi snakker om; Grønland, Kampen, nedre eller øvre Tøyen, Vålerenga, osv. Gamle Oslo har hatt en økning i andelen innflyttere med høy utdanning som er noe større enn for Oslos bydeler i gjennomsnitt. Denne relative økningen har mye å gjøre med populariteten til sentrale byområder i dag. Gjennomsnittstall med hensyn til velferd, som inntekt, arbeid og helse, målt på to ulike tidspunkter, sier lite om menneskene som bor på et sted. Vi vet lite om de som har bodd i et område lenge, og fortsatt bor der, har fått det bedre i dag enn forrige gang en laget gjennomsnittmålinger.Utfyllende data om hvordan individer har det kan jeg ikke presentere her, men jeg kan utvide tallenes tale med politikernes tale.

Ønsket markedstilpasning

Vi intervjuet politikere med byrådsmakt i Oslo kommune i 2002 og 2003. Her sa politikerne at de ville selge unna kommunale boliger i Oslo indre øst fordi en ville fordele de kommunale leilighetene på flere bydeler. Samtidig vektla en i disse intervjuene at det var et ønske om å la markedet regulere tilgangen til boliger. Oslo kommune ville i høyere grad avhende det offentlige ansvaret når det gjaldt boliger, med unntak av en viss andel boliger for de aller svakeste. Her er altså to ulike begrunnelser for å selge unna kommunale leiligheter: Én vil fordele kommunale boliger til ulike bydeler, og én vil privatisere boligmassen. Dette er delvis motstridende mål, uttalt av samme byråd. I samme tidsrom har de kommunale boliger også fått en økning til såkalt "gjengs leie", det vil si at husleien er tilpasset nivået på leiemarkedet. Dette begrunnes i de samme intervjuer, og i opplysninger fra Boligbedriften i Oslo kommune, med at en trenger midler til å oppgradere den kommunale boligmassen. De som bor i de kommunale gårdene skal altså hjelpe kommunen med å betale for vedlikehold og oppgradering av den kommunale boligmassen. Dette er en selsom form for offentlig velferd.

Utskifting av befolkning

På slutten av nittitallet var det et uttalt ønske om å skifte ut befolkningen i Gamle Oslo. Politikere på alle fløyer ville ha flere etnisk norske inn her, fordi en bekymret seg over det en kalte forslumming og ghettoisering i bydelen. Det har vært et ønske om å bygge større familieleiligheter slik at de skulle bli tilpasset etnisk norske barnefamilier. En ønsket å oppgradere bydelens offentlige rom "for å invitere nye grupper inn", som det sto å lese i kommunale dokumenter i 1998. Såkalt oppgradering av byområder har i seg et innebygget paradoks: Bolig- og byområder blir pusset opp og utsmykket og får et mindre shabby preg, noe mange setter pris på. Men boligprisene i området stiger nettopp fordi det er blitt "rent og pent" der. De som har best råd, og liker å bo sentralt, flytter inn. Politikerne har nådd det målet de uten blygsel har uttalt i ulike politiske faser: Å skifte ut beboerne i Oslo indre øst. Slik blir også gjennomsnittstallene penere. I kommunale dokumenter kaller en dette endog for en "utjevning av levekårene".

Hvor ble de av?

Spørsmålet blir: Hvor er alle de som før bodde i Gamle Oslo, og som ikke lenger bor her? Hvem flytter ut av Gamle Oslo på grunn av tvang, og hvem flytter ut fordi de kan selge og flytte til andre bystrøk, helt frivillig? Hvordan går det med dem som har bodd i de kommunale gårdene, som selges i Oslo indre øst?Først når vi følger flytterne og ser om de har fått nye og bedre muligheter, eller er belastet med nye problemer, kan vi snakke om reelle endringer for mennesker. Penere byrom og penere gjennomsnittstall kan være forføreriske bybilder.