Noen ganger er alle forsøk på å redde pasientens liv fånyttes. Da vil man innstille alle behandlingstiltak, ettersom den alvorlig syke vil dø uansett hva man gjør. Spørsmålet er om det likevel kan være forsvarlig å overføre en døende pasient til intensivavdelingen. I så fall er ikke hensikten å helbrede, men å holde vedkommende kunstig i live inntil hjernedød inntrer. Deretter er uttak av organer lovlig og mulig. Denne prosedyren kalles "elektiv ventilasjon" og er, som all donasjonspraksis, basert på pasientens ønske om å uselvisk hjelpe andre hvis hans liv ikke står til å redde. Vi argumenterer for hvorfor dette er etisk forsvarlig, men anbefaler likevel ikke (av ulike årsaker) at det blir normal praksis. Elektiv ventilasjon er ifølge Vollan "et svært tvilsomt virkemiddel, og oppsiktsvekkende når det kommer fra en donoransvarlig lege". Han sier ikke hva det påstått tvilsomme skulle bestå i. Det er dessuten feil at nevnte lege ønsker dette. Som sagt er dette noen pasienters ønske. Er det da etisk riktig av en donoransvarlig lege å nekte å gjennomføre pasientens vilje? Nei, mener vi.Vollan hevder at vi "kun ser det som viktig å respektere viljen til å donere - ikke dem som sier nei". Vi har ikke uttalt oss om sistnevnte gruppe. Men et hovedpunkt i vårt innlegg er nettopp respekt for avdødes vilje. Hvordan kan vi da tillegges det syn at et nei er "mindre verdt" enn et ja? Det mener vi selvsagt ikke.Dette står ikke i motsetning til det vi sier om en plikt til å donere når man er død, et synspunkt vi begrunner ut i fra Kants etikk. "Å tilskrive en moralsk plikt sier at å gjøre noe annet er noe man kan klandres for", skriver Vollan. Korrekt. Men det er ikke det samme som å "pålegge" andre en slik plikt. Enhver står fritt til å være uenig og å handle deretter.