BOK-INNKJØP. Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur: 90 millioner statlige kroner fordeles som fiskekvoter blant bokbransjens største trålerredere. Naturligvis skjer det uformelt. Dette er folk som nøyer seg med blikk og håndbevegelser.Når noen påpeker det åpenbare, sendes Forleggerforeningens muligens minste medlem straks ut for å forsikre at her er alle lykkelige, også de små. Belønning venter.

Fortvilet over dikt.

Noe mer påfallende er det at også bibliotekarene iler engstelig til og gir forsiktig uttrykk for at man i det store og hele er fornøyd. Fornøyd! Jeg har da selv gått ut og inn av folkebiblioteker i en generasjon og sett bibliotekarene legge seg fortvilet over pulten av alle diktsamlingene som kommer ubedt i en jevn strøm og som de er nødt til å oppbevare i sine trange lokaler i fem år før de kan legge dem ut i tikronerssalget utenfor døren. "Å, er det Kulturfondet", sier de når de åpner posten, og så bryter de sammen i gråt.Kulturrådet bør på sin side snart slutte å gjenta den gamle spøken at uorganiserte småforlag er éngangsforlag med selvskrevne bøker. Det er bare egnet til å befeste inntrykket av at Kulturrådet er en heleid filial av Forleggerforeningen.Slik står det til med skjønnlitteraturen i Norge i dag: Blant barnelitteraturen er det mye glimrende. Ungdomslitteraturen holder brukbart mål. Voksenlitteraturen befinner seg i en bølgedal. Den er preget av at alle som har gått på skrivekurs og lært å skrive søvndyssende vakkert om ingenting, oppnår å bli vomfyll i bokklubb og hyllefyll i bibliotek. Bare lyrikken er i dag kanskje enda mer katastrofal enn den såkalte voksenprosaen.

Verre enn en asylsøker.

Jeg kjenner ikke mekanismene for innkjøp av barne- og ungdomslitteratur, men jeg har nettopp opplevd innkjøpsordningen for voksenlitteratur, og der blir jeg i egenskap av uorganisert forlegger behandlet verre enn en asylsøker: De krever frekt at jeg betaler 8000 kroner for at de skal behandle søknaden min, og så ler de hele veien til banken.Vår forfatter hadde kontrakt med et større medlemsforlag og skulle utgi boken der. Men av ulike årsaker ønsket han å benytte seg av det han trodde var en frihet i markedet, og han valgte å komme til oss. Det har kostet ham 50 000 kroner (og oss det tredobbelte). Det skal heretter bli svært vanskelig for forfattere av kvalitetslitteratur å utgi sine bøker hos små og uavhengige kvalitetsforlag, hvor de trolig har det best. Nå skal de med skohorn presses inn i konformitetens bokklubbmål av økonomene på Sehesteds plass.Norsk skjønnlitteratur kommer seg ikke ut av bølgedalen på den måten.