Innlegget "Hat som sinnelag" av Runar Døving er en god demonstrasjon på utbredte holdninger blant dagens intellektuelle i forhold til problemstillinger knyttet til islam og den muslimske minoriteten (Aftenposten 3. juni).Døving vet verdien av selvkritikk og selvransakelse. Derfor velger han ut de mørkeste episoder i norsk og vestlig historie, og lukker øynene for den store humanistiske tradisjonen som vi alle i Vesten i dag nyter godt av. I disse kretsene er det nærmest ufint å være stolt av en kultur og et sosiopolitisk system som for første gang i historien likestiller mennesker uavhengig av kjønn, klasse og etnisk eller religiøs tilhørighet. Derimot skal andre kulturer og tradisjoner ukritisk aksepteres og respekteres. Noe annet vil være kulturell rasisme, fremmedfiendtlighet og ren mobbing av "utsatte" grupper i samfunnet.

Rasistisk tilnærming.

Det paradoksale er at slike holdninger som springer ut fra en reaksjon mot, og en fordømmelse av, rasisme og islamfobi, selv tilslører en rasistisk tilnærming. Dette fenomenet kan forklares med antropologen Redfields tese "The lower moral expectation": Han mente å kunne identifisere en generell innstilling blant vestlige akademikere. Den gikk ut på å være mindre kritisk til undertrykkende og udemokratiske praksiser i samfunn eller blant innvandrergrupper som regnes som mindre utviklet enn de vestlige. Dette fører til at man tolererer idéer og handlingsmønstre en i prinsippet er motstander av. Det er arrogant å forvente mindre av folk med en annen kulturell bakgrunn. Innbakt ligger det her en forestilling om egen overlegenhet.I dagens debatt blir liberale stemmer som vil inkludere muslimer i det store fellesskapet som fullverdige borgere, anklaget for å føre videre en "ekkel europeisk tradisjon med pogromer mot minoriteter". Forsøkene på å innlemme muslimer i samfunnsdebatten blir misvisende likestilt med undertrykkelsen av jøder, samer og tatere.Skillene er soleklare. De færreste i dagens Norge forventer at muslimene skal bære sine kors og følge mannen fra Nasaret! Vi lever i et pluralistisk samfunn der etnisk og religiøst mangfold ansees som en berikelse, og der alle er like for loven.Døving skriver: "Jeg vil fortsette å ta de svakestes parti, ikke kaste meg på en opportun og selvrettferdig marsj av hat". Der Nina Witoszek og hennes likesinnede ser rasjonelle individer med evne til forandring og fornyelse, ser Døving og kulturrelativistene kollektiver av svake og hjelpeløse vesener. Personlig foretrekker jeg Witoszeks "hat" fremfor Døvings kjærlighet.