FRA MONOPOL TIL MARKED. Ved overgangen til markedsbasert kraftomsetning fra 1991, hadde vi et kraftoverskudd. Dette ga lavere priser i markedet. Da ble det både ulønnsomt og risikofylt å investere i ny kraft. Gradvis økte forbruket utover i 1990-årene, og overskuddet avtok. Det ble gitt noen konsesjoner, blant annet til to gasskraftverk. Men lite vannkraft ble bygget og ingen gasskraft. Omkring årtusenskiftet var overskuddet blitt til et underskudd.Vi måtte importere gass-, kull- og atomkraft.I 1990-årene ble kraftmarkedet utvidet til også de andre nordiske landene, og gjennom dem det kontinentale Europa. Alle disse landene hadde høyere kraftpriser enn vi hadde. I Europa har to forhold bidratt til ytterligere økning av kraftprisen. Gass- og kullprisene har økt. Gass- og kullkraftverkene må kjøpe CO2-kvoter. Norske vannkrafteiere har ingen av disse økte kostnadene. Men de selger selvsagt til markedspris, og tjener penger som aldri før.Slik har det gått til at marked og fri flyt har gitt høyere priser, ikke lavere.

Fortsatt offentlig eierskap.

Økonomisk er det derfor viktigere en noen gang å eie vannkraften. Nesten 90 prosent er i offentlig eie. Følgelig ender fortjenesten i offentlige kasser. Hjemfallsretten har medvirket til det høye offentlige eierskap. Hjemfall betyr at kraftverket må leveres til staten etter 60 år. Men dette gjelder bare private. Offentlige har evigvarende konsesjoner. Det er denne forskjellen ESA nå bringer inn for EFTA-domstolen med påstand om at den er i strid med EØS-avtalen.

Hvor står partiene?

De rød-grønne, samt KrF og Venstre, har programfestet fortsatt hjemfall. Høyre gikk i forrige periode inn for å avskaffe hjemfallet, men sier nå at det må forandres. Fremskrittspartiet sier at: ". . . dagens hjemfallsordning må oppheves". De vil: "Gradvis redusere offentlige eierinteresser i alle typer energiproduksjon. Gradvis redusere statens eierinteresser i Statkraft".Kjøpere vil da bli de store europeiske kraftselskapene som drømmer om vannkraft som et perfekt supplement til sine atom- og kullkraftverk. Hvis dette blir gjennomført, vil det gi store økonomiske tap for landet for all fremtid. Ingen kommersiell salgssum kan kompensere et langsiktig inntektsbortfall. Ingen realistisk skatteordning kan gjøre det.

En fare for rikets sikkerhet.

Tradisjonelt var kraftsystemet en grunnleggende infrastruktur. Med energiloven kom markeds- og profittenkning inn. Noen glemte da at kraftsystemet fortsatt også er en fundamental infrastruktur. Omtrent alle samfunnsfunksjoner svikter når strømmen blir borte. I den senere tid har vi fått et par vektige bidrag i den offentlige debatt, som understreker vår sårbarhet for skader i strømforsyningen.Kåre Willoch har advart mot salg av vår vannkraft. Han har forklart hvor økonomisk uklokt det er. Og særlig har han påpekt det sikkerhetsmessig betenkelige ved å slippe hvem som helst til. I et foredrag i fjor høst uttalte han:"For meg virker det risikabelt om norske kraftnett, eller dammer der brudd kan skape grusom skadeflom, skulle komme under kontroll av fremmede eiere, som man vet lite om. Men hvis slike aktiva først blir solgt til fremmede, vet man ikke noe om hvor de til slutt kan havne. Og det er altfor enkelt å tro at norske kontrollinstanser kan oppheve sikkerhetsrisikoen ved ukjente internasjonale eiere til vital infrastruktur. Krav om nasjonal sikkerhet kan underbygge ønsker om nasjonalt eierskap."I april avga sikkerhetsutvalget, ledet av tidligere Veritas-sjef Svein Ullring, sin utredning.Blant de tiltak som tilrås for å stå mot naturkatastrofer og terrorhandlinger, er følgende:"Hjemfallsinstituttet må videreføres på en slik måte at dagens offentlige, nasjonale eierskap til kraftressursene ikke svekkes."Selv har jeg ledet Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon i 12 år. Her deltar alle større aktører i kraftforsyningen. Disse får kjennskap til gradert informasjon, til våre beredskapsplaner og -installasjoner og de deltar i beredskapsøvelser. Ut fra Willochs vurderinger, Ullrings tilrådinger og egne erfaringer mener jeg at målet om et fortsatt nasjonalt, offentlig eierskap til kraftsystemet er godt begrunnet. Følgelig ser jeg på Frps energipolitikk som et skrekkscenario.Ikke bare vil dette partiets linje føre til et årlig inntektsbortfall på flere milliarder kroner for all fremtid. Men hva verre er: En gjennomføring av dette partiets energipolitikk vil etter min vurdering representere en fare for rikets sikkerhet.