Innvandrere med høyere utdannelse gir gradvis opp kampen for inkludering i det norske samfunnet. De har mistet troen på systemet. Den norske inkluderingspolitikken er bare rettet mot flyktninger. Høykompetanse eller innsikt i samfunnet diskvalifiserer innvandrere på arbeidsmarkedet. Det norske likestillingsprinsippet har sviktet innvandrere med høyere utdannelse, særlig de med lang botid i Norge. Afrikanere kommer dårligere ut enn alle andre grupper, selv om de er de mest kvalifiserte.

Udemokratisk og ødeleggende.

Individuelle forutsetninger blir oversett. I stedet fremmes generelle tiltak der personer med ulik bakgrunn og kompetanse blir samlet under ett, som om de var en enhetlig gruppe. Ved slike tiltak blir de ressurssterke hemmet, ettersom det bare blir tatt hensyn til de svakeste. Dermed rettes undervisningen i all hovedsak bare mot de svake i gruppen, og behovene til ressurssterke personer blir glemt. De virker ideelt sett som demokratisk og rettferdig, idet alle blir likestilt og får de samme tilbudene, men resultatet blir udemokratisk og ødeleggende for bildet av innvandreres kompetanse og kvalifikasjoner.

Parkert på sosialkontoret.

Den rødgrønne regjeringens ensidig fokusering på høyregjeringens introduksjonsprogram undergraver den norske innvandringspolitikken. Det finnes ingen tiltak rettet mot de med lang botid i Norge. De sliter med å nå frem i samfunnet, men blir ofte oversett og parkert på sosialkontoret. Aetat er kjent for sin innsats, men når det gjelder denne gruppen er det ingen reelle tilbud. De blir ofte å se i de midlertidige tiltak og virke som regulatorer for arbeidsmarkedsstatistikk.

Rapporter støver ned.

Det finnes interessante forskningsarbeider på dette feltet, men rapporter blir ofte lagt på hylla, med mye støv. I stedet for å søke etter løsninger på innvandringsproblemet, bygges det parallelle institusjoner bygget uten innhold. England er blitt Norges forbilde for likestilling og mot diskrimineringsarbeid. Konsekvensene er ikke begrenset til en generell og feilaktig inkluderingspolitikk. Selv det berømte introduksjonsprogrammet lider av hjelpeløshetssyndrom. Generalisering i tolkningen av innvandreres bakgrunn og kompetanse, reduserer muligheter på arbeidsmarkedet for flyktninger med kompetanse.

Uegnet kompetanse.

Dette kan begrunnes på følgende måte: Flyktninger og innvandrere er i ulike sammenhenger blitt engasjert eller sendt til praksisplasser i bedrifter eller institusjoner der innvandrernes kompetanse er langt fra egnet. Dette forsterker arbeidsgivernes skepsis mot å engasjere innvandrere. Det man nå bør gjøre, er å lage tiltak for dem som allerede er i landet og som er blitt en belastning for velferdssystemet. Man skal legge vekt på individuelle handlingsplaner der personer med høyere utdannelse får en sentral rolle. Disse bør få anledning til å bevise det de kan, og til å bidra med sitt i inkluderingsprosessen. Men når dette er sagt, skal det også sies at den største feilen innvandrere med høyere utdannelse gjør, er å legge all skyld på systemet.

Ta utfordringene.

Å gi opp blir en reell trussel mot deres egen fremtid. Innvandrere med høyere utdannelse må bevise overfor systemet og overfor seg selv, at de har vilje til å ta utfordringer og til å delta aktivt i utprøvning av nye tiltak, og slik forsøke å finne nye løsninger på felles problemer.