Vi må lære å leve med hijab

Nina Witoszek glitrer med språklig fektekunst i Aftenposten 22. juli. Med raske støt kritiserer hun islamdebatten som "pretotalitært kjøkken".

BOMMER PÅ MÅLET. Fekting er en nobel idrett, men som i andre idretter er teknisk briljans bortkastet også her hvis man bommer på målet.Witoszek er blant Norges mest synlige liberale mediestemmer, alltid provoserende og forfriskende. I Morgenbladet skrev hun varmt om islamske feminister, nederlandske Ayaan Hirsi Ali og norske Shabana Rehman. I Aftenposten avlegger hun nå ironisk besøk hos Lena Larsen, norsk konvertitt til islam. Larsen argumenterer for skautet hijab i skolen, fordi bruken er påbudt av Koranen - i motsetning til niqab over hele ansiktet, som nordmenn forbinder med skumle hensikter. Witoszek gjør et utfall. Det blir ikke touché denne gang. Larsen fortjener kritikk, men ikke fordi hun vurderer religionsmarkeringene ut fra konservativt muslimsk og norsk kulturelt ståsted. Ved å harselere over hijab-utlegningene havner Witoszek i en felle.

Ikke hijab.

Hennes liberalistiske utgangspunkt munner ut i en advarsel om totalitarismens fremmarsj, men inneholder en konsekvens som stemmer dårlig med et liberalt samfunnssyn: Det er tillatt å markere forskjellige livssyn og religioner, bortsett fra noen utvalgte, som vi oppfatter som farlige. La oss si hijab. Hva med sikhenes turban? Eller jødenes kippa for menn og parykk/skaut for ortodokse kvinner? Skal vi ikke ha ortodokse miljøer, fordi deres plagg "krenker menneskerettighetene"? Faren for ny totalitær makt må tas alvorlig. Mange intellektuelle gjør det, blant dem forfatteren Paul Berman som besøkte Norge i fjor. Å knytte bruken av hijab til denne faren, smaker derimot av demagogi, eller vitner i det minste om en kortslutning.

Uanstendig anstendighet.

Jeg deler Witoszeks følelsesmessige reaksjoner på kvinner som går tett tildekket over hodet eller hele kroppen. Jeg føler meg fornærmet over at de oppfatter sin kropp som naturlig uanstendig og at deres kultur godtar menns reaksjonsmønster som styrt av instinkter. Det er støtende og potensielt farlig. Jeg lider når jeg ser en gruppe barnehagebarn på Tøyen i Oslo. Guttene løper, ler og snakker høyt. Jentene går forsiktig, snakker med lav stemme. Et tøystykke strammer over hodet og halsen. Ingen Pippi her, nei. La dem få slippe, tenker jeg. Vi skal definere fiendene av demokrati og avklare frontene - uten å gjøre dem unødvendig skarpe. Da pakistanske kvinner kom til Norge, gikk de i vakre sjal. Hvem har inspirert norske jenter til å hente hijab fra den arabiske verden? Hva er imamenes bidrag til det sosiale press mot "illojale"? Hva skriver Larsen i universitetsprosjektet "Fatwa som løsningsforslag for muslimske kvinner i Vest-Europa"? Tiden er inne til en utdypende samtale mellom demokrati og minoriteter som styres av interne lover, til å skape møteplasser for liberale krefter og moderate muslimer. Vi må også nå dem som skremmes av våre verdier, regjerer i sine festninger av private hjem og krever døtrene og søstrene tekkelig tildekket av religiøse og politiske grunner. Shabana Rehman klarer å løfte mullahene på egen hånd. Den intellektuelle eliten har en mer forpliktende oppgave.

Farlig harmoni.

New York Review of Books bringer i siste utgave en omtale av den britiske idéhistorikeren Isaiah Berlin. Han var født i en jødisk Riga-familie, oppvokst i Russland, utvandret til England, utdannet og bosatt i Oxford. Berlin lanserte ideen om negativ frihet, en samfunnsorden med plass til personlig autonomi, der man kan handle eller uttrykke seg uten innblanding fra andre, særlig fra staten. Dette idealet inspirerte polske intellektuelle i 1980-årene. Det gjorde også hans synspunkter på harmoni: Alle forsøk på å skape et harmonisk samfunn, fører til diktatur. Spenninger og konflikter er naturlig der forskjellige livssyn får lov til å uttrykke seg fritt. Vi må lære å leve med konfliktene på en sivilisert måte. I vårt tilfelle må vi trolig lære å se hijab uten irritasjon, frykt eller latterliggjøring. Samtidig plikter vi å gi småbarn beskyttelse mot indoktrinering, gjerne gjennom barnehageloven. Og å støtte muslimske jenter i deres anstrengelser på å bli sterke, selvstendige individer.

Les også:

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer