1.

Denne fryktelige krigen som, slik alle kriger i dag rammer de sivile og barna, har ikke Israel villet. Det er Hizballah som har valgt den. Det er Iran som har programmert den. Det er Hizballah og Iran som, like før G8-møtet skulle drøfte det internasjonale samfunnets holdning overfor Irans kjernefysiske ambisjoner - kaldblodig har valgt tidspunktet, dramaturgien og scenen.Israel trakk seg ut av Gaza for seks måneder siden, Libanon for seks år siden. Israel har nylig gitt seg selv en regjering så dypt overbevist om at dens oppgave er å skape fred, ikke å føre krig, at et av dens første skritt var, for første gang i landets historie, dramatisk å redusere forsvarsbudsjettet. Og Guds Dårer velger da akkurat dette øyeblikket for sin krig - uten en territoriell konflikt eller noen annen tvist, uten å ha noe krigsmål, ja, uten en gang å umake seg til å fremme krav for eksempel knyttet til det palestinske spørsmål. Det er et faktum.

2.

Tross alle stadig gjentatte påstander om det motsatte, tross alle stereotype formuleringer som repeteres til det kjedsommelige om "det lille landet som straffes av det brutale Israel", fører ikke Israel krig mot Libanon. Israel fører krig - og det er en betydningsfull forskjell - mot en fiende som har valgt å plassere Katjusja-raketter og andre raketter i Libanon for å beskyte israelske byer derfra. Fienden har dessuten - også dette er et faktum - forvandlet deler av sedertreets land til en slags iransk koloni.Israels svar har hatt to mål: Først, å knuse den krigsmaskin som truer landet. Men også, for det andre, å befri Libanon selv fra Hizballah, hvis sekterisme, fanatisme og kultur av hat og vold langsomt har tatt livet av fredens og toleransens tradisjon i det Libanon vi alle, ikke minst jeg, føler nostalgi overfor.

3.

Det er heller ikke sant, slik noen hevder, at Israel er blitt en destruksjonsmaskin som for sin fornøyelses skyld akkumulerer ødeleggelse og sivile ofre. Israel - og denne forskjellen er heller ikke ubetydelig - sikter ikke på sivile. Til forskjell fra Hizballah, som slår til mot Haifa, Safed og Nasaret, slår Israel til mot militære mål som Hizballah. Og bare Hizballah har latt seg smelte sammen med befolkningen.Man bør gråte over ofrene i Qana. Man bør, og det er for øvrig det Jerusalem gjør, undersøke årsakene til den feil som er begått. Men intet kan eller bør viske ut det neste spørsmålet: Hvem bærer det tyngste ansvar? De offiserer som ga ordren om ild etter å ha oppfordret befolkningen til å søke dekning - eller de reelle gisseltagerne, som med en kynisme uten annet motstykke enn deres sans for død og martyrium, lot installere et rakettbatteri i en bygning, for selv å flykte i det rette øyeblikk og etterlate titalls kvinner, gamle og barn forvandlet til menneskelige skjold og instrumenter for propaganda?

4.

Vi må i tankene forsøke å føye sammen det faktum at det ved én, om ikke to, av Israels grenser finnes raketter med rekkevidde til å nå landets byer; at disse rakettene befinner seg på randen av et avgjørende teknologisk sprang som vil gjøre det mulig for dem å bære kjemiske eller bakteriologiske stridshoder - alle i regionen vet at det er slik; og til sist det faktum at hverken lederen for Hizballah eller hans herre Ahmadinejad noensinne har lagt skjul på at deres ytterste mål er å utradere Israel fra kartet. Dette er en mildest talt eksplosiv blanding. Her har vi parametre som kan skape en situasjon uten sidestykke - og da trenger vi ikke engang nevne de sivile jødiske ofrene i kibbutzene i nord, vi trenger ikke engang snakke om de hundretusentalls israelske flyktninger som også utsettes for angrep, men som man ser bemerkelsesverdig få bilder av.Man kan diskutere den israelske militære taktikken - ja, selv strategien - og i Tel Aviv avstår man heller ikke fra å gjøre akkurat det. Men det som er et udiskutabelt faktum - og som i høy grad forklarer den kraft som den israelske forsvarsmakten, Tsahal, har slått tilbake med, er den berettigede følelsen av å stå overfor en trussel på liv og død, fundamental og nesten uten tidligere motstykke.

5.

Uansett hvor berettiget verdens følelser overfor de 60 døde i Qana er, synes det vanskelig ikke å stille et siste spørsmål. Hvor var demonstrantene i Kairo, eller for den saks skyld Paris, da 200 000 tsjetsjenske muslimer ble myrdet? Hvorfor hører man så lite når muslimer i Darfur eller Bosnia myrdes? Og hvilken merkelig logikks navn gjør at så mange uten sjelekvaler aksepterer den irakske borgerkrigens 60 døde hver dag, et daglig Qana?For disse menneskene er muslimer som skjærer over halsen på muslimer utenfor en moské, blir det bare en notis.Når det er den jødiske staten som hensetter en libanesisk by i sorg, blir det en forbrytelse mot menneskeheten.
Oversatt av Unni Wenche Grønvold
Norsk enerett: Aftenposten