Josteins verden

Både i overskriften, "Guds utvalgte folk" og i teksten reflekterer han over konflikten med jødene (bestemt form, flertall) som part. I intervjuet uttaler han at hvis noen mener at dette kan legitimere jødefiendtlighet ville han bli fryktelig lei seg. Vi tror han kan ta leiheten innover seg med det samme.

Angriper den jødiske nasjon.

Gaarder angriper den jødiske nasjon, verdens religiøse og ikke-religiøse jøder, ikke bare staten Israel, men anser seg fortsatt som en god jødevenn. I mitraljøsefart leker han seg med historiske konfliktlinjer mellom kristne og jøder: Barnemord, Jesus, Henrik Wergeland og Israelmisjonens imperialistiske prosjekt: To tusen år er gått siden den jødiske rabbi avvæpnet og gjennomhumaniserte gammel krigsretorikk ... I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke.Fordi staten Israel ble grunnlagt i 1948, og Gaarders resonnement spenner over to millennier, er det umulig ikke å se kronikken som et angrep på den jødiske nasjon, ikke bare den jødiske stat.

Selvmotsigende analyse.

Han krydrer med hånflir: Morsomme steintavler, vemmelige konnotasjoner fra Goebbels og Streicher: Grenser for toleranse, endelig løsning, og en selvmotsigende politisk analyse om at det var historisk og moralsk nødvendighet at jødene fikk sitt eget hjem som kontrast mot en stat tuftet på antihumanistiske prinsipper.I intervjuet innser han muligens at han har tatt for mye Möllers tran, og utdyper: Men én ting er jeg redd for, å såre jøder i Norge, jøder jeg kjenner. Ja, ja. Det er liten grunn til å tvile på at Hamas og Hizballah, gitt anledning, vil utslette staten Israel. Jødene står i Hamas' verden bak FN, Sikkerhetsrådet, frimureri og mye annen dævelskap. Hizballah er heller ingen sinke. I sitt charter kan de fortelle oss at Israel ligger på stjålet land og at forhandlingsløsninger derfor ikke er aktuelle; bare den nødvendige utslettelse, destruksjon, av (staten) Israel vil holde. Gaarder har ingen filosofiske abstraksjoner å trøste offentligheten med i dette mest sentrale spørsmålet.

De mener alvor.

Selv den mest naive og fredsæle må ta inn over seg at Hamas og Hizballah mener alvor. Mange, både i Israel og ellers i verden, mener at det er bedre å være levende og upopulær, enn død og med hele verdens sympati. Det kan vi godt forstå. Realpolitikk kalles det.