UARTIKULERT STØY. Hadde det bare fulgt en frisyre med alle disse genrene, subgenrene og hybridgenrene, tenker jeg idet nok et indieband hilser publikum med en vegg av uartikulert støy. Bandet heter The Cramps, får jeg høre. "Det er på en måte en slags rockabilly/post-glam/indiepunk-greie med utgangspunkt i proto-punk-scenen rundt CBGB's i New York på midten av 70-tallet," roper sidemannen i øret mitt. Av det jeg kan tyde gjennom alt levenet, høres det likevel ut som om det de egentlig spiller er noe så prosaisk som blues. Jo. Det er ikke til å ta feil av. Bak den skingrende vokalen og de falleferdige kompene, er det tolvtakters blues de lirer av seg. Igjen og igjen. Den ene låten likere enn den andre. Og publikum? Like begeistret hver gang. Skjønt, begeistret er kanskje feil ord.

Underlige fans.

Til rockepublikum å være, agerer indiefansen på underlig vis. Bortsett fra en liten klan som er samlet rett foran scenen, er det ingen som hverken hopper eller hyler, rekker knyttede never i været, eller stemmer i til allsang. Hvor enfoldige låtene til The Cramps enn måtte være, står de med kontemplerende, lydhøre blikk, og følger intenst med på det som skjer på scenen, som om det var noe viktig man ville gå glipp av dersom man lot tankene vandre et øyeblikk.Etter låtene stikker de halvliteren under armen og klapper. "Jeg går og kjøper en øl" hører jeg meg selv si. "Hsssj!" kommer det fra sidemannen.

Converse-sko og loslitte jeans.

Kan det faktisk tenkes at indiefolket er her på grunn av musikken? Mens jeg baner meg vei frem til en ølbod, ser jeg ingen som har kledd seg ut i like banduniformer, eller sminket seg for å signalisere tilhørighet med dette eller hint band. I tråd med deres litt desinteresserte måte å te seg på, følger indiefolket en slags ikke-stil som distingverer dem fra rockemassenes uniformering. Selv om de med Converse-sko, loslitte jeans og brukte T-skjorter (selve adelsmerket i indieformen) med den ene bandlogoen mer obskur enn den andre, har en tendens til å se til forveksling like ut, får ikke-stilen dem til å fremstå som kritisk lyttende individer. Indiefolket er med i underskog.no og vil ikke ha på seg at de representerer noen form for smakskonsensus. Ved ølboden går også diskusjonen ustanselig, elevert og kritisk. Man bruker ikke tid på vanlige fansamtaler, som entusiastisk å bekrefte hverandres smak. "The Meteors sin innflytelse på "Psycobilly" og "Gothabilly" har nok vært større enn The Cramps'," sier enn tynnfeit fyr i Noxagt T-skjorte til en bleikfeit dame i Ramones T-skjorte som svarer kaldt: "Det kan du ikke mene".

Bekreftende blikk, blaserte smil.

The Cramps spiller det samme riffet enda en gang, uten at publikum synes å kjede seg av den grunn. Sidemannen min nipper ettertenksomt til en øl og veksler innimellom små bekreftende blikk og blaserte smil med en kompis. Det slår meg at det kanskje ikke er mulig å bifalle denne musikken på noen annen måte enn med denne avmålte distansen. Den litt pseudoreligiøse massesuggesjonen jeg er vant til fra andre rockekonserter fordrer på en måte et visst musikalsk samspill.The Cramps spiller på sin side så vaklevorent at enhver form for kollektiv utladning er umulig. Alle musikalske kvaliteter som kunne fått publikum til å agere som en masse, har her gått i oppløsning; og med dem de standarder som gjør estetisk vurdering mulig. Ved å innhylle en gjeng stiliserte sjarlataner som høres ut som om de har hatt en uke på å lære seg å spille, i konsertsalens høystemte alvor, har indiefolket bragt kulturrelativiseringen til et absurd ytterpunkt.

Gebrokkent rockeriff.

Jeg har fått nok og beveger meg mot utgangen. Over et gebrokkent rockeriff skriker Yoko Ono så hjerteskjærende som bare hun kan. Indiefolket veksler sine sedvanlige megetsigende blikk, som om det var noe av sublim musikalsk betydning de nettopp hadde vært vitne til. Tidenes sureste versjon av "Give peace a chance" forsvinner bak meg.Endelig fred å få.