Dette uttrykkes med blank påståelighet selv etter en årrekke med offentlige skandaler og regelmessige avsløringer av at både definisjonsmakt, gjennomføring og pengestrøm kontrolleres av én bestemt, liten og mektig gruppe.

Angst for annerledeshet.

Følger vi pengesporet i bokbransjen, havner vi alltid bare ett sted, hos den dominante part i Forleggerforeningen. I dens tjeneste forvalter Kulturrådet, med et meget betydelig tilfang av statsmidler, den litterære middelmådigheten og dens angst for alle som kommer utenfra eller ter seg annerledes. Tragedien som oppstår når middelmådigheten skal definere kvalitet, uttrykker Grepstad best selv. Han uttrykker også den logiske konsekvens av innkjøpsordningens ubehjelpelige innelukkethet: Forskrekkelsen over at en som ikke sitter i noe vurderingsutvalg, har lest bøkene. Jeg, som altså har lest dem, fortsetter å betvile at Kulturrådets fotsoldater har gjort det.

Slipper venner igjennom.

Bli nå med på et lite tankeeksperiment. Er det noen grunn til å tro at vurderingsutvalget leser den nye romanen til Dag Solstad i den hensikt å avgjøre om Kulturrådet skal kjøpe den inn? Hvorfor skulle de det? En slik bok har fribillett. Når innkjøpsordningens forvaltere aldri slutter å påstå at bøker blir likebehandlet uansett hva forlag og forfatter heter, samtidig med at de konsekvent slipper vennene sine rett gjennom alle sperringer mens de tar inngangspenger fra dem de ikke kjenner eller ikke liker, for deretter å avvise dem før de har kommet inn, da er dette en sak som for så vidt hører hjemme på Konkurransetilsynets bord og ikke mitt. Pengemakt har imidlertid lett for å få noe religiøst over seg når den ikke er forretningsmessig, men forvaltningsmessig basert. De religiøse handlingene foregår bak lukkede dører. Om Ottar Grepstads rolle som prest i dette systemet er det én ting å si: Bare når man selv tilhører en minoritet som etter mye strev og forsakelser har kommet inn i varmen, faller det så lett å ekskommunisere alle andre minoriteter. Derfor burde man kanskje ha valgt personer med mer balanserte tradisjoner til å forvalte en slik ordning, om man da overhodet bør opprettholde den. De ekskommuniserte må slutte å skamme seg. Det er ikke de som har syndet.