Inhuman dødskultur.Det handler om en inhuman dødskultur styrt av kommersielle pilleselgere, produsenter av gjør-det-selv-dødsmaskiner og velmenende amatører med gassflasker og plastposer.Dette var det alvorlige budskap fra dødshjelpernes verdenskongress i Toronto tidligere denne måneden, arrangert av World Federation of Right to Die Societies. Jeg var til stede som eneste delegat fra Skandinavia, i en forsamling av leger, filosofer og aktivister fra 40 organisasjoner.Alt det nevnte utstyr var utstilt for å vise hvilke midler som er tilgjengelig for desperate syke - og for deres hjelpere som risikerer straff og vanære hvis de blir avslørt. Enkelte av disse fortalte sine historier om makabre dødskamper, rettssaker og fengselsstraffer - mens tårene rant. Både deres egne og våre.

Spotlight på nordmann

Mye litteratur om enkeltsaker var til salgs, og vår egen dr. Christian Sandsdalen var viet en hel side i siste bok fra dødshjelpsbevegelsens grand old man, Derek Humphry. ("The good euthanasia guide").Jeg har med hjem fra Toronto tre nye bøker om metoder for selvvalgt livsavslutning. Alle er ekstremt kontroversielle, men skrevet av velmenende medmennesker som bare har ett ønske: At den medisinske etikk og politiske bevissthet skal gjøre deres anstrengelser overflødig og bidra til at lidende mennesker kan slippe å måtte ty til uverdige løsninger.En av bøkene inneholder grundige vitenskapelige analyser av hvilke reseptfrie medikamenter som kan kjøpes og brukes for å avslutte livet. Den vil bare bli gjort tilgjengelig for leger og medlemsgrupper i Right to Die Societies.

Smugle medisin

Men til tross for slike forsiktighetsregler og det faktum at anskaffelsen av medikamentene vil være komplisert og kreve planlegging, vil jeg anta at boken vil skape et infernalsk rabalder. Hovedredaktør er den kjente og prisbelønte nederlandske anestesilegen Pieter Admiraal. Den australske lederen av Exit International, dr. Philip Nitschke, lanserte sin nye bok under konferansen, "The Peaceful Pill Handbook". Den gir anvisning på en rekke "metoder", blant annet hvordan man kan kjøpe medisinen Nembutal i Mexico og smugle den med seg hjem. Hva man enn måtte mene om dr. Nitschke - noen god PR-mann er han ikke.

Harmdirrende pekefingre

Det ble reist mange pekefingre fra organisasjonens ledere mot slike fremgangsmåter. Den viktigste advarselen kom fra dr. Rodney Syme, en kreftspesialist fra Australia. Han gikk skarpt i rette med kollega Philip Nitschke, som nå gjør sitt materiale tilgjengelig på Internett. "Jeg har selv gitt pasienter hjelp til å avslutte livet, men det har vært etter inngående samtaler og etter at jeg har forsikret meg om deres mentale stabilitet. Hvis all vår kunnskap om dette legges ut på Internett, har vi ingen garanti for at de mennesker det gjelder, vil oppleve det vi ønsker å fremme - nemlig en verdig død," sa doktoren, som ble støttet av flere representanter for store og representative dødshjelpsorganisasjoner. Men i denne sammenheng vil advarsler være til liten hjelp. Kommunikasjonsteknologien har ingen bremser, og det er selvsagt bare et tidsspørsmål når noen har skannet alt som er skrevet om dette emnet og gjort det tilgjengelig på Internett. Hva så? Vil legeforeninger og lovgivere fortsatt lukke øynene for utviklingen og avstå fra å utrede og vurdere verdige og humane løsninger? For slike fins.For meg var konferansens mest oppmuntrende opplevelse sesjonen som het "How aid in dying strengthens the Hospice/Palliative care movement", og som baserte seg på erfaringene fra den amerikanske delstaten Oregon. Her kan leger ved å følge strenge sikkerhetsrutiner skrive ut resepter på medisiner som kan tas av døende pasienter med uutholdelige lidelser, så fremt forventet gjenværende levetid er mindre enn seks måneder.

Best mulige rammer

I løpet av de åtte år slik praksis har vært tillatt har tilsammen knapt 250 pasienter valgt løsningen - og nærmere 90 prosent av disse har dødd i et hospice (hjem for døende), med den best mulige pleie opp til dødstidspunktet, omgitt av familie og omsorgspersoner. Lederen for Oregon Hospice Association, Ann Jackson, hevdet at "Oregons Dying with dignity act" representerte et stort humant fremskritt - til hjelp og støtte for behandlere så vel som pasienter. I likhet med bl.a. det britiske overhusmedlemmet Lord Joel Joffe mente hun vissheten om å kunne velge selv, øker livskvaliteten for mange den siste del av livet, selv om bare et mindre antall benytter seg av muligheten.

Ikke en motpart

Foreningen "Retten til en verdig død" i Norge har for sin del også bestemt å arbeide for ordninger av samme art som i Oregon, og det var derfor spesielt interessant å høre at en seriøs og troverdig aktør som hospice-bevegelsen ikke nødvendigvis behøver å være en motpart i kampen for en verdigere dødspleie. Kan vi få en saklig og fordomsfri debatt om temaet i Norge, uten skremmebilder om naziutryddelser og likvideringer? Dagens skrekkvisjon er nemlig hva som kan skje hvis vi ikke er i stand til å rikke på våre posisjoner.