Regjeringen foreslår nå å slette all restgjeld etter denne kampanjen for fem av syv utviklingsland med slik gjeld til Norge. Det dreier seg om tilsammen 520 millioner kroner fordelt på Ecuador, Egypt, Jamaica, Peru og Sierra Leone. Grunnlaget for denne gjelden ble lagt da Norge i løpet av en hektisk femårsperiode fra 1976 eksporterte hele 156 fartøyer og skipsutstyr for 3,7 milliarder kroner til 21 utviklingsland. Skipseksportkampanjen ble finansiert over Garantiinstituttet for eksportkreditts (GIEK) daværende garantiordninger. Hensikten var todelt; dels å fremme utvikling i fattige land, dels å trygge sysselsettingen ved kriserammede norske verft.

Godt ment.

Det var i og for seg ikke noe galt i den blandede begrunnelsen. Det må være lov å prøve å slå to fluer i én smekk, også i utviklingspolitikken. Mye av nøkkelen til en bærekraftig økonomisk vekst i fattige land er nettopp interessefellesskap, enten det er mellom u-land og i-land eller mellom offentlig og privat sektor. Problemet med skipseksportkampanjen lå snarere i at egeninteressene ble for dominerende. Svært mange av de garanterte prosjektene viste seg ikke å være økonomisk bærekraftige. Da låntagerne ikke greide (og i noen tilfeller kanskje heller ikke ville) gjøre opp for seg, ble statsgarantier på begge sider utløst. Dermed ble kredittene til stat-til-stat-gjeld.

Hard kritikk.

Regjeringen Brundtland evaluerte i 1988-89 skipseksportkampanjen. Kampanjen fikk hard medfart, og ble bl.a. kritisert for mangelfulle behovsanalyser, sviktende risikovurderinger og haltende oppfølging. Man gikk så langt som til å si at de fleste av prosjektene ville ha blitt avslått dersom vanlige risikovurderinger hadde blitt lagt til grunn. Det er ikke dermed sagt at absolutt alle prosjektene var dårlige. Fotfølger man hver enkelt båt, vil man sikkert finne enkeltprosjekter som holdt mål. I rettferdighetens navn må det også nevnes at opphopningen av skipsgjeld sammenfalt med en gjeldskrise som rammet svært mange utviklingsland, bl.a. som et resultat av høye internasjonale renter kombinert med lave råvarepriser.Det er nå bred enighet om at skipseksportkampanjen representerte en feilslått utviklingspolitikk. Den norske og internasjonale gjeldsbevegelsen gjennom mange år har lagt et stort press på både denne og tidligere regjeringer for å slette denne gjelden. Innsatsen har vært imponerende, og jeg er glad for at Regjeringen endelig kan gi svar på tiltalen.

Eneste riktige.

Norge har som kreditor et medansvar for den resulterende gjelden. Jeg snakker ikke her om noe rettslig ansvar, men snarere om et politisk medansvar. Regjeringen foreslår at denne gjelden slettes på ensidig basis og helt uten betingelser fra Norges side. Med den forhistorien vi her snakker om, er dette det eneste riktige. I tråd med Handlingsplan om gjeldsslette for utvikling legger vi også opp til at slettingen av skipseksportgjelden gjennomføres uten at dette belaster bistandsbudsjettet. De ettergitte beløpene vil heller ikke bli rapportert til OECD som offisiell norsk bistand. Med unntak av Sierra Leone, vil slettingen av skipseksportgjelden heller ikke belaste finansieringsrammen for den norske gjeldsplanen, som muliggjør sletting av nesten 3,2 milliarder kroner uten bevilgning over statsbudsjettet. I overkant av 1,1 milliarder kroner av skipseksportgjelden er slettet tidligere, i hovedsak gjennom Norges oppfølging av internasjonale gjeldssletteordninger. Mens vi har slettet gjeld for noen land, har imidlertid renteklokken fortsatt å tikke for andre.

Må vente.

Etter slettingen av gjelden for de fem nevnte landene, gjenstår derfor nesten 2,4 milliarder kroner i skipsgjeld til Norge. Dette er gjeld fra Myanmar og Sudan. Intet ville ha gledet meg mer enn å slette også denne gjelden. Men for disse landenes vedkommende ville imidlertid gjeldsslette i dagens situasjon være både uklok utviklingspolitikk og dårlig utenrikspolitikk. For disse to landene vil gjeldsslette først skje hvis og når de kvalifiserer seg for gjeldsslette i internasjonal regi.Jeg håper at Norges skipsgjeldssletting vil stimulere en internasjonal debatt om behovet for nytenkning fra kreditorlandenes side. Vi håper selvsagt at dette vil inspirere andre kreditorland til å ta et tilsvarende kritisk blikk på sine egne gjeldskrav overfor utviklingsland. Her går Norge nå foran og viser vei.