For gjerningsmannen kan ha vært psykotisk, ruset eller på andre måter utilregnelig, men faktum er at han drepte sine tre søstre. Og dersom Mohammad Usman Rana (Aftenpostens kronikk 7. oktober) tror at valg av ofre var tilfeldig, er han naiv.Å avfeie slike teorier som "konspirasjoner", slik Rana gjør, tilsier at han bør gjøre hjemmeleksene sine om igjen. Han selv fremmet nylig konspirasjonsteorier da han forsøkte å forsvare norske imamers fortrengning av muslimers rolle ved terrorangrepene 11. september. Unni Wikans Aftenposten-kronikk om æresdrap 4. oktober var i høyeste grad velplassert og hadde ingenting med konspirasjoner å gjøre.

Bommer om psykiatri.

Når det gjelder kritikken av norsk psykiatri, bommer Rana også. Norske helsemyndigheter og fagmiljøer har satt inn store ressurser på fremmedkulturell forståelse i psykiatrien. Problemet er som Rana selv innrømmer, og som flere pakistanere har påpekt, at psykiske lidelser, særlig psykoser og rusproblemer, er skambelagt i pakistanske miljøer og at slike pasienter av den grunn ofte ikke oppsøker hjelp i tide.Forstemmende er det at Rana etter flere års debatt ennå ikke har fått med seg at sammenligningen mellom æresdrap i patriarkalske miljøer og "konedrap i en helnorsk familie" ikke er relevant. Det første er resultat av en veloverveid beslutning, tatt ikke av drapsmannen, men i plenum, på et tilsynelatende rasjonelt grunnlag. Drapsmannen står under press for å utføre handlingen, den er initiert og godkjent av miljøet og avføder ære. I motsetning er helnorske konedrap impulshandlinger, begått i affekt, som regel utløst av sjalusi, og ikke under noen omstendigheter godkjent eller ansett som ærefullt i noe miljø. Det første fenomenet har strukturelle årsaker, det siste individuelle.

Individet overordnet.

Familien kan for mange være en støtte og trygghet, for andre en klam hånd som hemmer individualiteten, og for noen få en direkte trussel på livet. I moderne samfunn og tenkning er individet overordnet alt annet. Familien som struktur er underordnet, for å sikre alle menneskers likeverd og likestilling, uavhengig av alder, sivilstatus, stamme- eller kastetilhørighet.Det er å håpe at Mohammad Usman Rana og andre i det pakistanske miljøet tar disse aspektene innover seg og diskuterer problemene som er forbundet med en patriarkalsk familiestruktur. Videre fortrenging vanskeliggjør reell integrering og vil føre til fortsatte lidelser, både for psykiatriske pasienter og unge mennesker som søker lykken.