I motsetning til meg, som påpeker at på dette tidspunkt må man ikke utelukke diverse forklaringsmodeller i trippeldrapssaken, heller ikke æresdrap - konkluderer Heier bastant og ytterst hensynsløst med at "dette hadde noe med æresdrap å gjøre".

Uverdig lavmål.

Slik forhåndsprosedering før en antatt gjerningsmann er avhørt bør i det minste virke diskvalifiserende for fremtidig jurytjeneste i et land, der ivaretagelse av individets rettssikkerhet står sentralt. For øvrig bringes debatten med på et uverdig lavmål når Heier ved en total avsporing omtaler imamers uttalelser om 11. september, og ubehøvlet tillegger meg meninger jeg hverken har eller har forfektet.

Æresdrap.

Videre fremholder Heier at konedrap i etnisk norske familier ikke har tilknytning til æresfølelser hos mannen. I denne sammenheng er det nødvendig å vise til professor i psykiatri Gustav Wiik, Universitetet i Bergen, som har stått i bresjen for en forskergruppe som har forsket på drap der menn tar livet av mennesker de er nært relatert til. På basis av forskningen uttaler han til Klassekampen i desember 2005: "Også etnisk norske menn dreper for å gjenopprette æren sin. I et flertall av tilfellene er det snakk om planlagte handlinger".

Foreldede mannsidealer.

Wiik tilføyer: "Vi tenker oss at det eksisterer en slags skjult applausgruppe i miljøene disse mennene ferdes i som forholder seg til foreldede mannsidealer". Wiiks forskning som i detalj er å finne i boken "Mord - selvmord i nære relasjoner", imøtegår med andre ord Heiers lite velfunderte påstander om at "helnorske konedrap" er "begått i affekt" og "ikke under noen omstendigheter godkjent eller ansett ærefullt i noe miljø".

Heiers skyggelapper.

Dagens leger har et spesielt ansvar for å analysere sine pasienter i en biopsykososial modell og slik ha mulighet til å fange opp også etnisk norske menn med slike følelser og slikt kvinneundertrykkende tankegods. Da nytter det ikke at leger som Heier utstyrer seg selv med skyggelapper. Heier etterlyser avslutningsvis erkjennelse av problemer i minoritetsmiljøer. Det er presis dette jeg gjør i kronikken, og jeg skisserer tiltak for å bedre innvandrerkvinners kår. En konstruktiv diskusjon rundt dette behøves, men ikke den båssettende, stigmatiserende og grunnløse argumentasjon Heier fremfører.