Veien fra forskerne til dem som har glede og nytte av kunnskapen blir stadig kortere. Ny teknologi åpner for mer appetittvekkende presentasjonsformer, bedre tilgjengelighet og muligheter til egen lagring og bearbeiding av kunnskap. Formidling av forskningsbasert kunnskap står foran en revolusjon.Desto mer bekymringsfullt er det at Kunnskapsdepartementet satser på å styrke formidlingsinnsatsen ved å innføre et system som vil fastfryse tradisjonelle formidlingsmåter og bidra til å kommersialisere formidling. "Sammen om kunnskap II" heter utredningen som nå er ute til høring. Den drøfter hvordan enkelttilfeller av formidling kan registreres, og foreslår økonomisk belønning av utvalgte former. Hovedargumentet er at ikke bare forskning og undervisning, men også formidling, skal gi økonomisk uttelling. Problemet er at de enkelttilfellene som kan registreres, kontrolleres og sammenlignes, ikke nødvendigvis svarer til de viktigste og mest treffsikre formidlingsmåtene. Som forskningsdekaner ved fakultetene for samfunnsvitenskap, utdanningsvitenskap og humaniora ved Universitetet i Oslo er vi urolige for at forslaget til stimuleringsmodell kan komme til å drive formidlingsrevolusjonen inn på et blindspor. Det er særlig tre elementer som gir grunn til uro:

Formidling = kommersialisering.

Forslaget skiller ikke mellom formidling og kommersialisering, og er gjennomsyret av tanken om at formidling er det samme som salg. Indikatorene som er foreslått er blant annet etablering av private bedrifter, og omsetning i form av salg av tjenester og publikasjoner. I en tid da det er viktigere og enklere enn noen gang å gjøre kunnskap gratis og lett tilgjengelig for alle, oppfordrer forslaget til å gjøre mest mulig av kunnskapen salgbar.

Formidling = monolog.

Tradisjonelt har mye av formidlingen fra universiteter og høyskoler hatt form av monolog. Vi tror det er bedre å stimulere til dialog - at forskerne i høyere grad skal inngå i forpliktende samtaler og bli utfordret av andre måter å se verden på. Forslaget sier også mye pent om dialog, men dette gjelder bare overfor næringslivet. Når det gjelder allmennheten, vil indikatorene prioritere monologen. Det som skal stimuleres mest er kronikker og "innsiktsartikler" skrevet av forskerne selv. Debattinnlegg skal ikke telle, og intervjuer i mediene skal vektes lavt.

Formidling = papirmedier.

Et tredje ankepunkt mot forslaget er prioriteringen av tradisjonelle medier og særlig papirmedier. Utvalget skriver riktignok mye positivt om Internett, men ender med å mene at bare den nettformidlingen skal telle som ligner mest på papirmedier. Begrunnelsen er at det ikke finnes byråkratiske indikatorer som kan måle nettformidling på en god måte.Det er imidlertid åpenbart at en god formidlingspolitikk i det 21. århundre må inkludere Internett. Det er Internett skoleelever bruker når de leter etter aktuell fagkunnskap, nettet er ofte førstevalg for journalister på jakt etter forskning og forskere, nettet er en utbredt informasjonskilde for publikum nasjonalt og internasjonalt. Forslaget om å premiere salg av papirpublikasjoner fremfor formidling på Internett, kan bidra til å reversere utviklingen i retning av at kunnskap tilrettelegges for nye medier og gjøres gratis tilgjengelig for alle.

Formidling for alle.

En fremtidsrettet formidlingspolitikk som kan engasjere forskerne, koble dem til de som behersker formidlingsteknologi og presentasjonsformer, og bidra til at disse sammen treffer mangfoldet av søkende, interesserte og mottagelige, må ha høy prioritet. Ett viktig skritt er en kraftig opprustning av institusjonenes nettsider som kunnskapsbaser. Innsatsen bør først og fremst rettes inn mot å støtte gode utviklingsprosjekter fremfor å telle det som er lettest å telle.En god formidlingspolitikk vil utvide fokus fra den enkelte forsker som selv viser frem sin kunnskap, til mer raffinerte formidlingsformer som bygges av faglige fellesskap.