I 2003 sto Fremskrittspartiet alene om å støtte George W. Bushs invasjon i Irak, i strid med folkeretten og FN. Sist vinter krevde Siv Jensen stopp i all norsk pengestøtte til FN. Dette stikk i strid med en hovedlinje i norsk utenrikspolitikk siden 1945, da Trygve Lie ble FNs første generalsekretær. I sommer støttet Frp Israels bombing av Sør-Libanon så ensidig at selv KrF rødmet. I norsk Midtøsten-politikk er det bred enighet om forsvar av folkerett og menneskerettigheter, samt at Norge skal spille en konstruktiv rolle for en rettferdig fred. Frp stiller seg helt utenfor denne enigheten. De siste dagene har det derfor vært merkelig å observere formann Siv Jensen som selvoppnevnt talsperson for den brede, ansvarlige enighet og tradisjon i norsk utenrikspolitikk. Ikke er hun en del av denne enigheten. Og ikke er hun ansvarlig. "Jeg er deeply shocked! Dette er. . . fælt!" roper hun til utenriksminister Jonas Gahr Støre mens TV-kamera går. Så legger hun et løp i Stortinget for at flest mulig mennesker i inn- og utland skal tro at norsk sikkerhetspolitikk er endret og nå styrt av en "Norge ut av NATO"-regjering. Ansvarlig? Folk får dømme selv. Helt i begynnelsen av Soria Moria-erklæringen gjøres det klart at medlemskapet i NATO ligger fast. Denne erklæringen er styringsdokumentet for Regjeringen, en erklæring de tre regjeringspartiene sammen stiller seg bak. Dette følges opp i praksis. I Afghanistan er Norge allerede "flinkeste gutt i NATO-klassen", slik vi pleier å være, men vi har altså sagt foreløpig nei til å være enda "flinkere" på den militære siden.Det er med andre ord ingen dramatikk i det hele tatt rundt norsk sikkerhetspolitikk. Derimot er det mye dramatikk i verden, ikke minst som følge av USAs utenrikspolitiske alenegang under Bush. Den norske heiagjengen hans i Frp skal være hjertelig velkommen ut av sin alenegang.