Klassisk kuriosum.

At mediene må ta sin del av ansvaret for marginaliseringen, er åpenbart. Den "klassiske" musikken er blitt et kuriosum i avisspaltene, hvor stadig mer spalteplass vies populærmusikkens forskjellige genrer. Disse genrer, som innbyrdes rommer langt mindre stilforskjeller enn 400 års kunstmusikk, er nå blitt synonymt med "musikk". Nylig hjemvendt etter 40 år i utlandet må jeg si jeg skjemmes over denne ensrettingen i norske medier. Er det i et forsøk på å nå ut til et fiktivt yngre publikum at mediene kjører dette løpet? Langt fra alle lesere/lyttere er under 30. . .

Føler konformitetspresset.

Men det er også klart at musikkindustrien må ta sin del av ansvaret. Den har i lengre tid saget på den grenen den sitter på ved å utelukke nyskapende kunstnerisk talent. Vi musikere føler dette konformitetspresset på kroppen, ikke minst gjennom de stadig mer omseggripende musikkonkurransene, hvor de som utfordrer minst gjerne blir vinnerne og, i kjølvannet av dette, de som publikum får anledning til å stifte bekjentskap med. Plateselskaper og agenturer følger tett opp ved utelukkende å fokusere på navn i stedet for på innhold. På musikkhøyskolene forventer man fremførelser i samsvar med en fastsatt norm snarere enn å verdsette studentenes egen kreativitet. I alle disse sammenhengene virker det dessuten som om musikken stoppet i begynnelsen av forrige århundre. Da behøver man ikke forundres over at yngre mennesker synes dette blir vel musealt.

Vil gå nye veier.

Jeg generaliserer her med vilje, men det finnes faktisk unntak, og jeg skulle ønske at disse unntakene ble regelen, da ville man få til en betydelig revitalisering av musikklivet med de ressursene som finnes, ikke minst her i landet. Det finnes nok av musikere som vil gå nye veier, og da dreier det seg hverken om ytre former eller om hvorvidt man bruker historiske instrumenter. Da Frans Brüggen for endel år siden begynte å fremføre Beethoven med moderne symfoniorkestre, var det som om denne musikken var skrevet i dag. Vi musikere har ansvaret for at slikt til stadighet skjer, og for ikke å gi etter for presset fra musikkindustriens maktmonopoler. Da er vi langt på vei til å sikre et fremtidig publikum. Musikk er viktig for alle. Og den er farlig.