Musikk med mening

Selv om årsakene i høy grad skyldes kunnskapsløshet og kulturignorante tendenser i vårt samfunn, er det likevel viktig å rette fokus på formidlingsproblemer og fortolkningsmessige utfordringer innad i musikkulturen. Den klassiske musikken representerer en enestående kunstnerisk uttrykksform. Det er ikke noe galt med musikken, men snarere vår behandling av den som en avsjelet gjenstand. Vår tids normgivende fortolkningsideal, som strekker seg tilbake til 1950-tallet, preges i for høy grad av at man må vise en særlig ærefrykt for partiturets notasjon og fordype seg i verket på en objektiv og musikkvitenskapelig holdbar måte. Åmås hevder at det er langt mellom de nye, spennende og originale fortolkningene. Jeg ønsker å understreke at de klassiske utøverne står i en svært vanskelig situasjon ettersom deres kunstneriske kompetanse ikke anerkjennes i tilstrekkelig grad. Vår tids rådende ideal om å la utøveren tre tilbake for "å la musikken klinge seg selv" undergraver både interpretasjonskunsten og grunnlaget for en musikkformidling.Den ytterste konsekvensen av dette blir som i overskriften til Halfdan Blekens innlegg i denne debatten 22. oktober: "Musikkens mausoleum". Bleken postulerer at det bare er to veier å gå for å forhindre en tilstivnet og fossilisert fortolkning. Å henvise utøverne til et valg som bare står mellom to fortolkningsmessige ytterpunkter, bidrar ikke til et mangfold av interessante fortolkninger. Kunsten og musikkens fortrinn er nettopp at den har et stort meningspotensial og at den er forankret i en individuell erfaring som ikke kan reduseres til noe allment og objektivt. Veien å gå må derfor være å vise en større tillit og anerkjennelse av utøverens kunstneriske kompetanse og ikke underkjenne subjektiviteten i fortolkningskunsten. Den klassiske musikken har et uforløst meningspotensial.