ORKESTRENES FREMTID. Debattene om orkestrenes fremtid har funnet sin endelige form. Først skriver noen noe provoserende om orkesterinstitusjonene. Deretter dømmer Halfdan Bleken oss til døden.I vrimmelen etterpå vil direktør i Norsk teater- og orkesterforening, Trond Okkelmo, hevde at alt står bra til, og komponistforeningen vil rykke ut på vegne av komponister som fremdeles lever. Nå rystes Aftenpostens kulturspalter av dette disharmoniske Waterloo atter en gang.Påstandene er gjentatt gang på gang: Publikum er grånet og utdøende. Platesalget kollapser. Den kunstneriske nytolkningen ikkeeksisterende. Samtidsmusikken blir neglisjert. Institusjonene ruver i det utarmede kulturlandskapet som mausoleer over seg selv. Likevel kunne denne siste runden by på ett nytt moment da Halfdan Bleken antydet at musikerne drikker øl i garderoben og engster seg, mellom støvete Brahms-tolkninger og platelagre på billigsalg. Jeg har stor sans for mye av det Bleken skriver, men der tar han feil.

Tredoblet publikumstall.

Musikere er ikke hva de var. Det er ikke orkestrene heller. Mitt eget orkester har nær tredoblet publikumstallet siden 80-tallet. Regionen vår bygger konserthus til over en milliard kroner med akustisk sal spesialdesignet for symfonisk musikk. Vi har spilt inn over 30 kritikerroste plater med musikk fra det 20. århundre. Vi reiser verden rundt og spiller for stinne brakker og begeistrede ambassadører. Alt skjer på et kvalitetsnivå ingen ville drømt om for noen tiår siden.Dette er vår virkelighet, og den ligner ikke stort på elendighetsbeskrivelsene de siste ukene. Men vi snakker ikke om dette heller, om vi tar en øl sammen. Vi snakker om videreutvikling; i linje- og vifteform.Veksten i norsk musikkliv har gått til himmels, både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Orkestermusikere drikker ikke dovent øl i garderoben lenger. Vi drikker Farris på strategimøter, all den tid vi ikke sitter på podiet. I decennier har musikerne engasjert seg i driften for å omstrukturere orkestrene våre.Målet har vært å fremskynde utviklingen fra middelmådige repertoarensembler til moderne institusjoner som leverer i vifteform: A- og B-serier, kammermusikkserier, skolekonserter og familiekonserter, distriktskonserter og utenlandsturneer, komponistverksteder og samtidsopera, tidligmusikk, filmkonserter og barnehagebesøk. Spørsmålet blir hva mer vi kan gjøre, og hvem som skal betale.

Forskerstillinger.

Bleken ønsker forskerstillinger i orkestrene for å kaste nytt lys på musikken og fremføringene, i tillegg til "foredrag, lysbilder og film for publikum". Dette har vært en del av virksomheten vår i lang tid. Komponistene Kaare D. Husby, Robert Rønnes og Christian Eggen har brukt år på revidering og rekonstruering av musikken til Geirr Tveitt, Harald Sæverud og Fartein Valen, i forbindelse med Stavanger Symfoniorkesters (SSO) plateinnspillinger.

Ikke nok penger.

Og publikum nyter populære tilbud om lyttekurs og verkorienteringer knyttet opp til programmene, gjennom et samarbeid mellom SSO, Norsk Lydinstitutt og Universitetet i Stavanger. Bleken etterlyser med andre ord ordninger som har eksistert i mange år. Alt kunne sikkert ha vært enda bedre, problemet er at pengene ikke strekker til. Saken er spesielt aktuell i disse dager. Et viktig resultat etter musikerstreikene denne våren var enighet om å gjennomgå institusjonenes struktur, for ytterligere modernisering. Resultatet kan bli et kvantesprang i orkestervirksomhetene eller et stødig skritt i riktig retning, det vil tiden vise.Et av problemene vi strever med i dette arbeidet er mangel på nyttige innspill. Hva ønsker staten? Hva ønsker regionen? Hva ønsker publikum? I en slik situasjon hjelper det ikke med blomstrende spaltemeter som kritiserer en 20 år gammel virkelighet. Vi trenger en opplyst debatt om orkesterinstitusjonene slik de er i dag. Fordi fortiden har en fremtid, og den formes nå.