Muslimer er en likeverdig del av Norge, og har full rett til å fremme synspunkter om sitt eget samfunn, uten å bli møtt med insinuasjoner om at de forakter "det norske". Avslutningen i min kronikk var viet nettopp introspeksjon. Og at problemer i minoritetsmiljøene diskuteres aktivt blant norskpakistanske akademikere og Islamsk Råd viser at det arbeides mot tvangsekteskap. Men hvis Rasmussen forventer at hver gang en muslim åpner munnen, skal vedkommende innlede med å ta avstand fra et eller annet, må jeg skuffe henne. Det må også sies at Rasmussens utbroderinger om "den sosiale og politiske organisasjonsformen i Midtøsten og muslimske land" for å forklare min rolle i debatten, virker som et krampaktig forsøk på å være kvasiakademisk. Skjønnlitterært var det interessant, men relevansen mangelfull.