Offentlig eiet. Fordi havnen trenger langt mindre areal enn før, var dette fullt mulig, og samfunnsøkonomisk meget billig. Arealene tilhører allerede det offentlige. Det koster jo ikke mer å bygge på god avstand fra stranden enn å bygge like ved vannet. Og plass har vi mer av i Norge enn i noe annet land i Europa. Hvis man har tomtemangel i Oslo, kan den ikke skyldes mangel på plass, men bare foreldede retningslinjer som hindrer at man bygger der det skader minst.

Det meste var drømmer. . .

Men nå ser det ut som det meste av dette bare var drømmer. Det er havnevesenet - og i mindre grad NSB - som disponerer disse arealene. De opptrer som om det skulle være naturlig å bruke dem til å skaffe mest mulig penger til deres formål. De har etablert eiendomsselskaper som engasjerer arkitekter, som lanserer planer som viser at man kan bygge massevis av boliger langs stranden. Selvfølgelig legger de inn litt park i sine planer, men bare småtterier, og for det meste bak boligene. Det meste av stranden reserveres for betongblokker for noen få.

Verst i Bjørvika

Verst ser det ut til å bli i Bjørvika. Om situasjonen der understreker prosjektleder Eivind Hartmann i Aften 6. november at "kommunen har forpliktet seg til å tillate et visst antall kvadratmeter (gulvareal). - Spørsmålet blir derfor om det skal bygges en tett, lav mur eller mer glissent og høyt." Det fremgår at "høyt" her betyr opptil 22 etasjer mellom Grønland og sjøen. Dette betyr en bebyggelse som vil ødelegge meget for tusener som bor bakenfor, med tårn som vil gjøre en viktig del av byens ansikt til et banalt skyskraperlandskap. Slikt har ikke noen naturlig plass i hovedstaden i Europas romsligste land. Men det alternativet som prosjektlederen kaller en "lav mur" mot operaen og sjøen blir jo ikke bedre:

Overraskende hinder

Etter at man har fått et praktbygg mot fjorden, er det overraskende at man kan tenke seg ny bebyggelse som vil hindre utsynet mot denne enestående arkitekturen fra landsiden, der det tross alt er flest mennesker. Man kan fundere over hvorledes en så meningsløs valgsituasjon som denne, mellom bare dårlige løsninger, kan ha oppstått. Men viktigere er det å se etter veier ut av dilemmaet: Behøver Oslo å finne seg i et slikt valg mellom uakseptable løsninger? Svaret må være nei.

Mobilisering mot grådighet

En løsning kan være at kommunen mobiliserer staten til støtte for forsvaret for hovedstaden, mot grådige underordnede instanser, nemlig Havnestyret og NSB. Sammen kan staten og kommunen gi uimotståelig beskjed: De eiendomsselskapene som har offentlige eiere må vise den elastisitet som er nødvendig for at området mellom Bjørvika og jernbanen kan bli en trivelig bydel, uten bygninger som vil skygge for tusener og skjemme byens ansikt. De må ikke kreve kompensasjon for forandringer i reguleringsplanen, selv om de nødvendige endringer vil gi færre kvadratmeter gulvflate i nybyggene. Private interesser er ikke ennå så betydelige at man ikke kan makte de eventuelle økonomiske konsekvenser overfor dem. Når det gjelder Filipstad, Sørenga og andre arealer langs stranden som blir ledige senere, er situasjonen fremdeles enklere. Alle tanker om murer av betongblokker helt ut mot vannet for å skaffe mest mulig penger, kan stoppes med normale virkemidler.

Interessante svar, men. . .

De forslagene til utnyttelse som er utarbeidet etter bestilling fra dem som tror at de er grunneiere bør arkiveres som interessante svar på spørsmål som ikke er riktig stilt. Først må bystyret bestemme - på fritt grunnlag - hvor meget av stranden og arealene bak den som skal være strand og promenader. Det må ikke tillate noen bebyggelse som begrenser allmennhetens bruk av stranden, eller som ikke gir nok solrike lekeplasser for barn. Og så kan utbyggernes arkitekter slippe til. Og hvis noe underordnet organ prøver å hindre dette - med hjemmel i uhensiktsmessig lovgivning - får kommunen søke statens støtte til nødvendige tiltak, som sikrer at hensynet til allmennheten kommer langt foran ønsker om å få solgt offentlig eide strandtomter til høyest mulig pris.