IDEOLOGIENES SAMMENBRUDD. Da ideologienes sammenbrudd ble feiret - først i 1950-årene og enda mer ettertrykkelig på 1990-tallet - forutså ingen at religion, politikkens bane i første halvdel av det 20. århundre, for alvor skulle vende tilbake til sin rolle. Karl Poppers tilnærming til politikk, den resonnerende og kritiske tenkningen, hadde fått innpass. Og da "slutten på historien" etter kommunismens fall syntes nær, trodde man at ideologisk politikk var borte for alltid.Men historien har ingen ende, og den vil for alltid være full av overraskelser. Bøkene "The End of History" og "The Clash of Civilizations" av henholdsvis Francis Fukuyama og Samuel P. Huntington utkom med bare tre års mellomrom på 1990-tallet. Et tiår senere er religionens gjeninntreden i politikken synlig for alle - og merkbar for de mange som lider under den.

Var lenge fraværende.

Disse bøkene er ikke bare akademiske avhandlinger, men avspeiler en reell utvikling. Da de totalitære ideologienes falske religioner ble beseiret, hadde de ekte religionene - slik det så ut - lenge vært fraværende fra den politiske scenen.Ingen reflekterte særlig mye over at amerikanske presidenter av forskjellig tro avla sin embetsed til Gud og fedreland. I Westminster begynner hver samling i parlamentet med kristne bønner ledet av talere som kan være kristne, jøder eller ikke-troende. Ikke alle demokratier var formelt like strenge som Frankrike i sin sekularisme. Men alle var sekulære.Men nå er den sekulære overbevisningen plutselig ikke så tydelig lenger. Religiøse fundamentalister krever at lover må være forankret i troen på et høyere vesen - eller tilmed være bygget på åpenbaring. Kristen fundamentalisme i USA har kommet til å dominere store deler av det republikanske parti. I Europa drev Vatikanet lobbyvirksomhet for at Gud skulle anerkjennes i den foreslåtte europeiske grunnlovens innledning. Israel har lenge avholdt seg fra å lage utkast til grunnlov, fordi statens sekulære innbyggere frykter at ortodokse jøder ville påtvinge dem sine verdier.Den islamske sharialoven i sin minst opplyste versjon trengte seg på samme måte inn i det politiske liv i lovende demokratier som Nigeria og Iran. Islamsk fundamentalisme - islamisme - har spredt seg til alle land der det bor et betydelig antall muslimer.Hvorfor er religionen tilbake i sekulær og demokratisk politikk?

Usikre på sine verdier.

Den viktigste årsaken er sannsynligvis at de opplyste landene i verden er blitt usikre på sine verdier - til og med opplysningen i seg selv. En moralsk relativisme har spredt seg, som har fått mange til å akseptere alle de religiøse gruppenes tabuer i toleransens og multikulturalismens navn. Muhammed-karikaturene blir ikke publisert og Mozarts opera "Idomeneo" blir ikke fremført, alt for å unngå å krenke religiøse følelser.Religionens gjeninntreden i politikken og det offentlige liv generelt er en alvorlig utfordring for rettssamfunnet og borgerrettighetene som følger det. De opplyste samfunnenes reaksjon er derfor av betydning. Kanskje er det på sin plass at bruken av religiøse symboler er blitt tema for offentlig debatt.

Irriterer og opprører.

Men det eksisterer langt viktigere spørsmål - fremfor alt ytringsfriheten, herunder frihet til å ytre og skrive det som irriterer, tilmed opprører, mange. I den opplyste debattens interesse bør grensene for ytringsfrihet gjøres videst mulig. I den frie verden er ikke folk tvunget til å lese en avis eller lytte til en tale de ikke liker - og de kan opponere uten å frykte det som blir sagt av dem som er i maktposisjon.Dagens antiopplysningsbølge kan lett ta overhånd. De som tror på frihet, må lære å sette pris på den og forsvare den nå - for ikke en dag å måtte slåss for å vinne den tilbake.
Ralf Dahrendorf er sosiolog, filosof og statsviter. Han har vært medlem av den
tyske Forbundsdagen og EU-kommissær.Oversatt av Unni Wenche GrønvoldFra Project Syndicate. Norsk enerett:
Aftenposten