LANDSSVIKERE. Da den annen verdenskrig var over, stilte vi for retten langt over 4000 nordmenn som hadde gjort tjeneste i Waffen-SS på Østfronten. De aller fleste ble dømt, men ingen av dem for krigsforbrytelser begått utenfor landets grenser. De var landssvikere, og ferdig med det. Ikke en eneste en ble etterforsket, tiltalt eller dømt for å ha begått ugjerninger, til tross for at Waffen-SS, som del av SS, ble erklært for en forbrytersk organisasjon av Nürnberg-tribunalet. Og til tross for at norsk politi satt inne med dokumentasjon.

Overgrepene ble fortidd.

Klokken fem på tolv, eller 25. april 1945, ankom to norske frontkjempere det norske flyktningmottaket Kjesäter. De ble avhørt, og fortalte en kort og udramatisk historie om sine karrièrer i NS og Waffen-SS. Men til en norsk journalist, som også befant seg på mottaket, betrodde de en mye fyldigere og sjokkerende versjon. Begge to hadde åpenbart medvirket både til massakre av sovjetiske krigsfanger og sivile jøder. Journalisten sendte umiddelbart en rapport om samtalene med de to til sentralen i Stockholm. Senere ble begge dømt til ganske strenge straffer for landssvik, men ikke et ord ble nevnt om overgrepene de selv hadde fortalt om.Den 16. august 1941 vedgikk en annen frontkjemper i Hirdmannen at han og to andre soldater hadde meiet ned en gammel jøde et sted i Ukraina. Han beskrev krigsforbrytelsen slik: "Foran huset på 3 m. hold blir han skutt. Hodet deler seg og hans råtne hjernemasse velter ut". Men også denne frontkjemperen ble dømt etter paragraf 86 og landssvikanordningene, for å ha ydt fienden bistand.

Aldri etterforsket.

I boken "Jakten på massemorderne" anser jeg å ha dokumentert hinsides rimelig tvil at en del norske frontkjempere begikk eller medvirket til krigsforbrytelser, særlig i Ukraina i 1941. Norske justismyndigheter har hørt og lest sterke beskyldninger, og mange rykter i alle år etter krigen, men aldri gjort noe for å etterforske og dokumentere de påståtte ugjerningene. Unnskyldningene er mange: De var likevel dømt for landssvik, det var kaos etter krigen, vi fikk den kalde krigen, og med tiden gror gresset på alle graver, også massegraver. Men en annen faktor er norske myndigheters og ulike fagfolks manglende interesse for og kunnskap om krigsforbrytelser, helt til de siste årene, med noen få hederlige unntak. Selvsagt har vi vært opptatt av Holocaust, og sender tusenvis av skolebarn til Auschwitz. Men vi tenker sjelden over at kanskje 30 prosent av de jødiske ofrene ble drept av soldaters og politifolks kuler på Østfronten, ikke i gasskamre.Da jeg begynte å skrive om frontkjemperne, betraktet jeg dem som ofre. Det var så lett å få sympati for dem; jeg kjente dem, og de var jo omtrent som meg. Det tok meg altfor lang tid å erkjenne at jeg ikke hadde brydd meg om de virkelige ofrene. De hadde bare vært utydelige skygger i en skogkant ved en brennende landsby.

En kulp av likesælhet.

I vår opphøyde, moralske arroganse, som skjuler en slimet kulp av likesælhet, lar vi krigsforbryterne være i fred, eller vi nekter å utlevere dem til mindre siviliserte land, som betyr omtrent alle andre land i verden. Dessuten er krigsforbrytelser er så kompliserte, sier både politikere og jurister, med full rett. Nettopp derfor må vi utdanne flinkere jurister og etterforskere. Jeg ville heller hatt en Telemarksbataljon av topptrente krigsforbryterjegere enn tøffe soldater.Grunnleggeren av Røde Kors, Henri Dunant, sa: "Vi klarer aldri å utrydde krig. Vi må sivilisere den så mye vi makter, og sørge for beskyttelse av uskyldige." Det mest effektive middel er forfølgelse, uten grenser i tid og rom, av krigsforbrytere, ledet av ressurssterke, internasjonale institusjoner, som domstolen i Haag. Men for å vinne tillit må både vi, og aller mest amerikanerne, slutte å tro at the bad guys alltid hører til på andre siden.