NOBELPRIS. De positive forestillingene om mikrofinans er mange, men her skal jeg gå kritisk gjennom noen av de vanligste.

"Effektivt mot fattigdom".

Det er ikke tvil om at mange er blitt hjulpet av mikrofinans, men totaleffekten på fattigdom er ennå ikke blitt solid dokumentert. Alle mikrolångivere kan trekke frem favoritteksempler på folk som var i ytterste nød og som nå klarer seg bra på grunn av mikrofinans. Men hva med dem som ikke klarte å betale tilbake lånet? Typisk forsvinner taperne ut av långivernes registre og dermed ut av effektstudiene. Et annet problem er at de "flinkeste" gjerne får lån først. Dermed skal en være forsiktig med å anta at samfunnet som helhet kan gjøre det like bra når programmet utvides. Og hva er ringvirkningene på resten av lokalsamfunnet når noen får lån og andre ikke? Pr. i dag er svaret: Vi vet ikke.Forskere ved Massachusetts Institute of Technology er i ferd med å gjennomføre en vurdering av totaleffekten av at en mikrolångiver kommer til et nytt område (slumstrøkene rundt Hyderabad i India). De har vilkårlig valgt ut hvilke slumstrøk som får tilført mikrofinans, og følger opp både kunder og andre folk i hele området. Når dette prosjektet ferdigstilles vil det være den eneste effektstudien som så langt er gjennomført med en metodikk som er tilnærmelsesvis like pålitelig som den vi er vant med fra f.eks. farmasøytiske studier.

"Selvfinansiert".

Det finnes noen få eksempler på mikrolångivere som klarer seg uten ekstern støtte, men langt de fleste av verdens mikrofinansinstitusjoner overlever fordi de får penger utenfra. Selv flaggskipet Grameen Bank (som nå visstnok ikke lenger mottar støtte) gikk i mange år med "overskudd" kun etter at gaver og myke lån ble tatt med. Mange långivere har som mål å bli finansielt uavhengige, men få har klart det hittil.

"Hemmeligheten er gruppelån".

Om det er uvisst hvor effektivt mikrofinans er mot fattigdom, er det uomtvistelig at bevegelsen har oppnådd mye høyere tilbakebetalingsrater enn de fleste tidligere forsøk på å gi lån til fattige (som ofte ikke kan stille sikkerhet). Det er en vanlig oppfatning at hemmeligheten er at låntagerne garanterer for hverandre i grupper: Dersom én ikke betaler, må de andre i gruppen gjøre opp for henne. Mange långivere, deriblant Grameen Bank, har imidlertid beveget seg bort fra gruppegarantimodellen de siste årene. Og nylig ble det gjennomført en studie som ser på mikrofinanskunder i Filippinene. Alle var gruppelåntagere i utgangspunktet, men halvparten ble valgt ut vilkårlig og fikk individuelle lån. Disse ble altså kun ansvarlige for egne lån, mens de øvrige fortsatt måtte garantere for hverandre. Det viste seg at kundene som fikk individuelle lån, var like gode tilbakebetalere som de øvrige.

"Mikrofinans når de fattigste".

I de fleste tilfeller baserer mikrofinans seg på at lånebeløpet skal investeres i inntektsgivende virksomhet. Låntagerne blir selvstendig næringsdrivende, om enn i liten skala. Typiske prosjekter kan være grønnsakshandel fra gatehjørnet, eller innkjøp av en ku til melkeproduksjon. Det finnes mange eksempler på at fattige har klart å starte eller utvide en virksomhet med mikrofinansiering, men det er likevel klart at en må være relativt ressurssterk for å lykkes med egen virksomhet. De aller fattigste har ofte hverken bakgrunnen eller helsen som skal til for å lykkes med dette, og nås derfor ikke gjennom mikrofinans. En kunne kanskje håpe at en vellykket mikrobedrift etterhvert som den vokser kunne ansette noen av disse som er nederst på stigen, men det skjer i praksis svært sjelden.Nobelkomiteen har valgt å bruke fredsprisen til å rette oppmerksomheten mot en bevegelse som fortsatt er i sterk vekst, snarere enn å belønne et gjennomført prosjekt. Men ennå vet vi ikke hvor effektivt mikrofinans er i forhold til andre måter å bekjempe fattigdom på. "Hype" er det blitt nok av, det vi trenger nå, er objektiv informasjon om virkninger og kostnader.