For plateinnspillinger har man tre hovedgrupper av rettigheter: Opphavsretten er retten til selve verket, altså i dette tilfellet til musikken og tekstene som spilles inn. Denne varer 70 år etter opphavsmannens død. John Lennons og Paul McCartneys arvinger vil derfor ha inntekter fra denne musikken i mange år.Utøverne har også rettigheter til sin prestasjon selv om de ikke har skapt det verk som fremføres. Elvis Presley hadde rettigheter til sine sangprestasjoner selv om han ikke skrev sangene selv. Disse rettighetene løper ut 50 år etter utløpet av det år den aktuelle fremføringen fant sted. Siden Elvis spilte inn sine første plater i 1955, har disse rettighetene nå løpt ut. Men arvingene til Big Arthur Crudup, som skrev sangen "It's All Right", løper ut ved årsskiftet 2043/44, 70 år etter utløpet av hans dødsår (1973).Plateselskapet har rettigheter til selve innspillingen. Også disse løper 50 år etter utløpet av det år innspillingen fant sted. Plateselskapene har ikke bidratt med noen kreativ innsats, bare med penger. De får altså et vern for sin investering i 50 år.Når plateselskapene kjemper for å forlenge vernetiden, så er det ikke opphavsmennenes interesser de slåss for. Men de liker å skyve opphavsmenn foran seg. Deres interesser er å kunne melke gamle investeringer enda lenger enn i 50 år. Opphavsrettens oppgave er ikke å sikre plateselskapene størst mulig avkastning av deres investeringer. Plateselskapene har tjent mer enn nok på de innspillingene Elvis Presley, Beatles og andre gjorde på 1950- og 1960-tallet. Hvis man forlenger vernetiden etter deres ønsker, da skal man i alle fall vite at det er plateselskapenes og ikke opphavsmennenes rettigheter som forlenges.