Statsvitenskap-professor Øyvind Østerud spurte nylig om det høye ambisjonsnivået Norge har innen bistand, konfliktmegling og fredsbygging faktisk gjenspeiler de muligheter vi har til å bidra, og om ikke nettopp det høye ambisjonsnivået også kan være en trussel mot evnen til å lykkes. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var raskt ute og stemplet Østeruds bidrag som "knapt noe nytt", og noe som bidrar til "Frp-syndromet". Dette er etter vårt skjønn ikke å være "åpne for innspill og kritiske syn for å gjøre politikken bedre".

En debatt med risiko.

Når frykten for reduserte bistandsbevilgninger gir et dårlig klima for nyansert debatt, undergraves selve bistanden. Etter seksti år med utviklingshjelp er en av de klare konklusjoner i internasjonal forskning at resultatene på prosjektnivå varierer fra det vellykkede til å motvirke intensjonen med innsatsen. Samtidig opplever bistandssystemet stadige motesvingninger der de gjeldende utviklingsstrategiene gjennomgår retoriske hamskifter. En konstruktiv debatt om hvordan vi bistår land og mennesker til et liv uten fattigdom, kan gi nødvendige erfaringsoverføringer og kursjusteringer. Samtidig kan ikke en slik debatt føres uten risiko for at utviklingshjelp blir oppfattet som komplisert og kontroversiell, og dermed gjøre det vanskeligere å få støtte til et fortsatt høyt bistandsbudsjett.

Vanskelig frykt å forstå.

Det er ikke vanskelig å forstå at den politiske ledelsen i Utenriksdepartementet frykter for gjennomslagskraften sin når de møter på regjeringskonferanser og må begrunne høye bevilgninger i konkurranse med andre gode formål. Helt siden oppstarten av norsk utviklingshjelp i 1952 har en sentral oppgave for bistandsforvaltningen vært å skape folkelig oppslutning om fortsatt engasjement. Samtidig har debattene i Stortinget vært preget av stor grad av enighet og debatt om hvem som vil gi mest bistand. Bildet av et samlet folk som støtter det norske engasjementet for fred og utvikling, er nødvendig for ministrenes gjennomslagskraft.

Et ansvar for flere.

Ansvaret for å fremme en god debatt må ligge flere steder. Det er ikke nok å etterlyse kritisk analyse fra akademia, og en mindre demagogisk holdning fra politikerne (Udgaard, Aftenposten 8. desember). Pressen har også en svært viktig rolle å spille. Ett eksempel er mangelen på diskusjon om norsk bistand til indisk familieplanlegging. Fra 1971 støttet Norge en omfattende utbygging av steriliseringsavdelinger ved sykehus i hele India. Etter innføringen av unntaksstillstand i 1975 økte bruken av ekstreme tiltak, inkludert tvangssterilisering. Det er sannsynlig at bruk av press og overtalelse også forekom i norskfinansierte avdelinger. Sverige støttet et lignende prosjekt, men denne bistanden ble avsluttet etter at pressen tok tak i saken og bistandsarbeidere organiserte en underskriftskampanje mot sin egen ledelse. I Norge, derimot, ble det ingen debatt. Aftenposten rapporterte 11. mars 1977 at "Inderne gjør opprør mot tvangssterilisering", men nevnte ikke den norske bistanden til dette med et ord. Året etter tredoblet Norge støtten til den indiske befolkningsbegrensningen. Eksempelet er ekstremt, men viser hvordan offentlig debatt er viktig for kvaliteten på bistanden.

Vilje til det gode.

Støre etterlyser alternativer fra politiske motstandere. Det kan han kanskje få dersom kampen om bistandsnivå føres innad i Regjeringen og ikke som lakmustest på vilje til det gode. Deretter er kunnskapssøkende og debattvillige stortingspolitikere fra alle partier viktige for å unngå kretsmesterskap i godhet og snarere debattere hvilken form for engasjement som viser resultater og hvor Norge kan bidra positivt. Forskere, frivillige organisasjoner og bistandsarbeidere har også stort ansvar for å bidra til en slik debatt.Og - ikke minst - journalistene må både bedrive god oppsøkende journalistikk, sette spørsmålstegn ved bistandspolitiske motesvingninger og gi plass til nyanserte meningsutvekslinger.