ENERGITEKNOLOGI. Norge er i ferd med å bli en av de største leverandørene av råvarer til solcelleindustrien gjennom sansningen til selskaper som REC og Elkem. Dette har ingenting å gjøre med at norske myndigheter eller politikere forstår viktigheten av solcelleteknologi, men det har å gjøre med at disse kommersielle aktørene har sett det store markedspotensialet, og den raske veksten.Som sitt miljøprosjekt har den norske regjeringen valgt å satse milliardbeløp på utvikling av et CO2-fritt gasskraftverk på Mongstad. Statsministeren sammenligner med månelandingen. Men følgende er et faktum: Hvis vi ser oss selv i et lengre perspektiv, la oss si to tusen år tilbake og to tusen år frem i tid, så vi den perioden hvor fossilt brennstoff har vært den dominerende energikilde, fremstå nærmest bare som et "blipp på radaren".

Det haster.

Om de fossile ressursene vil vare i 50, 100 eller 200 år til, er relativt uinteressant i et slikt perspektiv. Vi vet at de vil ta slutt. Energigapet som uvegerlig vil oppstå, må dekkes av noe; alternativet er en drastisk global reduksjon av energibruk. Det er et urealistisk scenario. Dessuten er global oppvarming et faktum, og at dette er forårsaket av bruk av fossilt brensel, kan neppe sies å være en hypotese lenger. Derfor må verdenssamfunnet satse langt mer på alternativene, og vi må starte opptrappingen nå.Det beste alternativet er fornybar energi. For Norge er vindkraft den økonomisk beste fornybare ressursen, ved siden av vannkraft. For verdenssamfunnet finnes det imidlertid ikke nok av disse ressursene - de kan ikke dekke mer enn noen prosenter av totalt behov, og er heller ikke spredt godt nok. Solstråling, derimot, er tilgjengelig for alle land, og kan potensielt dekke hele verdens elektrisitetsforbruk mange ganger.

Moralsk plikt.

Men hvorfor skal kalde og solfattige Norge være opptatt av dette? For det første er det en myte at solcelleteknologi ikke kan benyttes i vår del av verden. Vi har nok sol. For det andre mener jeg at vi har en moralsk plikt til det. Dessuten er utvikling og spredning av teknologi for utnyttelse av solen til produksjon av elektrisk energi antagelig noe av det beste man kan gjøre for å utjevne levekår på jordkloden. Den moralske plikten følger av at Norge lever høyt på olje- og gassproduksjon - kilden til klimaproblemene - og noe av overskuddet må vi kunne bruke til å bidra i utviklingen av alternativer. Levekårs-utjevningen følger av at energi er nøkkelen til vekst, og energi fra solen er godt fordelt. Med andre ord: Vi skal ikke utnytte solen som ressurs fordi det lønner seg for Norge på kort sikt, men fordi det lønner seg for planeten på lang sikt.

Plasskrevende.

Forskning gjort ved Høgskolen i Agder viser at for å produsere en mengde elektrisk energi svarende til dagens norske produksjon (120 TWh), ville vi måtte bruke et areal som utgjør et kvadrat med sider på omkring 50 km med dagens tilgjengelige teknologi. Tilsvarende ville et areal svarende til 5 prosent av Sahara dekke hele verdens forbruk av elektrisk energi. Arealbehovet er stort, og vil forbli det. Teknologiforbedringer som kommer vil likevel bidra til en ikke ubetydelig reduksjon. Det er dessuten viktig å innse at all menneskelig aktivitet krever areal. Et kullkraftverk, for eksempel, krever ikke bare arealet for kraftverket selv, men også det areal i form av veier og gruver som skal til for utvinning av kull over kraftverkets levetid, samt kraftgater for transmisjonslinjene som overfører elektrisiteten til forbrukerne. Siden solcelleteknologi egner seg best som distribuert elektrisitetskilde, vil sistnevnte arealbehov være mindre.

Månelanding.

Jeg utfordrer Jens Stoltenberg til å ta tak i solcelleteknologien, og satse minst like stort på utvikling av solcellesystemer for elproduksjon som på CO2-rensing. Man kan for eksempel sette seg som konkret mål at Norge skal produsere en halv prosent av sin elektrisitet fra distribuerte solceller samme år som det CO2-frie gasskraftverket på Mongstad står ferdig. Da vil vi ha gjort et teknologisk løft for det lange løp som vil vekke oppsikt over hele verden, og sammenligningen med månelandingen vil kunne rettferdiggjøres. Stoltenberg vil kunne skryte av virkelig å ha bidratt til menneskehetens utvikling, og samtidig ha lagt grunnlaget for ny industri i Norge basert på teknologi som garantert tilhører fremtiden.