Elendig. Når vi i tillegg og mer enn tydelig nok kan se de klumsete massene til stygge Postgirobygget og Hotel Plaza, gi dem halve høyden og i tankene flytte dem videre østover, vet vi nok: Dette blir elendig i vår vakre hovedstad, der den hviler innfattet i fjordlandskap og bølgende åser.Oslos egenart, "branding", identitet, er den lave teppebyen der det nære, unike naturlandskap er synlig fra de mest overraskende vinkler, uten høyhus som bryter disse siktlinjene.

Tukle ikke med bybildet!

Jeg har sagt det før og sier det igjen: De fleste av oss liker bybildet i Oslo, og inntil vi har bestemt oss for at det ikke holder lenger, at identiteten skal og må endres, bør ingen politiker eller etatsdirektør tukle med det, helhetlig og tydelig som det er.Bjørvika-høyhusene med sine spektakulære, sære former er importert vare, fra andre verdensdeler.

Tidstypiske barcode

Som de fremstår i det forførende navnet "barcode" er de tidstypiske for den utspekulerte formiveren som vi internasjonale arkitekter for tiden underholder hverandre med og som snart vil være utdatert. Bjørvikamuren burde imidlertid ikke være en lek med former, den er blodig alvor: Det gjelder byens identitet.Sikten fra byen bakenfor er ett tema, byens ansikt mot fjorden er et annet.

Mellom Bjørvika og byen

La oss se nærmere på selve planen:Et sporreservat danner et ørkenområde mellom Bjørvika og byen bakenfor.Våre etterkommere vil helt sikkert bygge over sporområdet, men ikke før om 30-40 år; i dag er det for dyrt. Halvhjertede ramper og broer er et dårlig alternativ i mellomtiden: De inviterer ikke til nærkontakt med byen bakenfor.

Ikke lett å drive butikk

Nyland allé i sør er sett som en forholdsvis innholdsløs, trafikkert 45 meter bred barrière, her er det ikke lett å drive butikk.Når parallelle, lange, høye lameller legges tett, vet vi alle at bildet blir helt tett når du fra byen bak ser skrått mot lamellene og fjorden: Helt tett og helt teit som overgangsbyggeri mellom fjorden og byen bakenfor som vil ha kontakt.Mellomrommene mellom lamellene, der de ligger avskåret mellom sporområdet og den brede byboulevarden, kalles "byrom" av prosjektmakerne.

Som et stykke pizza

Utbyggerne snakker om disse "byrommene" som om de var et stykke pizza: Lett å lage, smaker godt, men så enkelt er det nok ikke. For å lage urban by trengs inviterende rom i sammenheng med andre inviterende rom, rytme - repetisjon, og ikke minst et innhold i rommenes vegger som inviterer og lokker byborgere i alle alders- og interessegrupper.

Bærekraft og modernitet

Etatsdirektøren snakker om bærekraft og modernitet i forbindelse med Bjørvikamuren. Det må hun slutte med. Bærekraftig bør være et alvorlig ord i våre dager, et ord fylt av mening. Moderne kunne man nok kalle skyskraperpionérene i begynnelsen av 1900-tallet, men deres hus var adskillig høyere og mer utfordrende rent teknisk.Det vi derimot må og skal diskutere, er om vi har et klart definert ønske om å forandre Oslos identitet, hvilket vi faktisk gjør når vi slipper de høye husene løs i byens sentrum.

Vi trenger dem ikke

Arealmessig sett behøver vi dem ikke. Særlig økonomisk byggeri kan de ikke sies å være, med sitt begrensede fotavtrykk, sine forholdsvis små etasjeplaner. Dermed blir de også ofte ufleksible - gulvflatene blir for små.Spenstige blir de ikke, det er de for lave til - et høyt hus ellers i verden er 200- 300 meter høyt.

La oss rendyrke identiteten

La oss huske hvor vi er: Innerst i en myk vik i en liten hovedstad, langt mot nord, i et vakkert, rikt land, der naturen er vår fornemste vare.La oss respektere denne identiteten, rendyrke den og forsterke den, så lar vi Shanghai og Manhattan få barske seg med de virkelig høye husene.En by er en prosess, det skal skje en utvikling. Vi er ikke nostalgikere - vi dikter ikke lenger som Welhaven, men det vi tilføyer i dag, må like forbannet gå inn i en villet helhet.I alle fall så lenge byens eiere, og vi er mange, ikke vil ha revolusjon.