Angrepet på Venstres nestleder Olaf Thommessen i Aftenposten 20. desember er et merkelig stykke journalistikk. Det består stort sett av negative karakteristikker av Thommessens forretningsvirksomhet, sykdomsdiagnose, huslige forhold og ektefelle, tilsynelatende uten mål og mening.I et presseetisk perspektiv bør dette problematiseres.

Krav på innsikt.

Det er hevet over all tvil at politikere har et svakere personvern enn andre. Generelt sett har vi krav på større innsikt i deres private liv fordi vi som velgere bør få vite hvem vi stemmer på. Dette kravet har likevel en grense. Ethvert menneske har rett til et rom der offentligheten ikke har nøkkelen.Uten privatliv får vi heller ingen meningsfull offentlighet - det er den vesentligste begrunnelsen for å håndheve privatlivets fred. Når journalistikken beveger seg inn i det private rom, bør den derfor være på vakt. Journalister har tre profesjonsterskler å forholde seg til i sin yrkesutøvelse - den juridiske, den etiske og den som dreier seg om vanlig folkeskikk. I visse tilfeller kan det være vel så svekkende for pressens allmenne troverdighet å tråkke over den siste som den første. Til folkeskikken hører blant annet at ethvert inngrep i en offentlig persons privatliv bør være begrunnet med en hensikt, et motiv, av en viss meningsfull verdi. Det privatliv som beskrives bør ha direkte sammenheng med det virke den offentlige personen utøver. Dessuten bør det tilhøre et journalistisk saklighetsideal å omtale ethvert privatliv i en form som er mest mulig nøytral i formen. Begge kriterier må oppfylles. Thommessen og hans kone har vært involvert i uheldige eiendomsoverdragelser. Dette har de til felles med et stort antall nordmenn. Statistisk sett vil de fleste av oss som noen ganger gjennom et liv har kjøpt eller solgt en bolig havne i en tvist om feil og mangler. Å krangle om fast eiendom er en norsk folkesport. Imidlertid har Thommessen og hans kone vunnet den mest omtalte rettstvisten som det vises til i artikkelen, men forfatteren gjør et forsøk på å ikle dette en drakt av mistenksomhet.

Negativt ladet retorikk.

Innleggets fakta for øvrig spriker i alle retninger, men holdes sammen av negativt ladet retorikk. Verst er karakteristikken av Thommessens kone som "glamourmodell" - et uttrykk vi vanligvis reserverer for nakenposører. Forfatteren mener åpenbart at Thommessen er fredet i offentligheten, men det motsatte kunne hevdes med like stor styrke. Enhver som velger politikken som levevei, velger et liv i fredløshet. Dette vet allerede Thommessen bedre enn de fleste. Dessuten: Å klandre en politiker for at hans politiske forslag er i samsvar med hans egne interesser, er da virkelig ikke kritikkverdig. "Hushjelpforslaget" til Thommessen, skatte- og momsfritak for renholdshjelp i hjemmet, kan forståelig nok ha oppslutning i familier der begge foreldre gjerne vil gjøre karrière, og heller vil bruke tiden på sine barn enn på å vaske huset.

Nidskrift som genre.

Genrebegrepet i journalistikken er på pensum i enhver innføring i faget. Innlegget til NTB-journalisten tilfredsstiller utelukkende kriteriene for en genre som heldigvis ikke er akseptert norm i journalistikken: Nidskriftet. Nidskriftet er øyensynlig uten hensikt - bortsett fra å sverte. Det har gjerne elementer av vrede, ironi og hån og sarkasme, men mangler substans for å underbygge perfiditet. Tøff i trynet, med andre ord.NTB-journalisten Arnt Folgerø kunne like gjerne brukt sitt talent til å skrive "Olaf er en dritt" på veggen i et offentlig avtrede. Det er selvsagt meningsløst for den uthengte å imøtegå sånt. Men utenforstående som mener slikt er forsøpling av den offentlige samtalen, bør reagere. Hva sjefredaktøren på journalistens arbeidsplass etter dette vil måtte anbefale av etterutdanningskurs for sine ansatte, er en annen sak. (For ordens skyld: Jeg har aldri truffet Thommessen og deler heller ikke hans partisympati. Men sympatien for hans familie har steget betraktelig de siste dagene).