Kritikken fra professor Øyvind Østerud og andre av manglende resultater i bistanden er forfeilet. Men jeg er enig i at vi ofte har for ambisiøse mål, og at vi ikke har vært gode nok til å dokumentere resultatene. Østeruds analyse av Norges ambisiøse innsats for fattigdomsbekjempelse og fredsbygging viser ganske riktig at bistanden ikke har avskaffet fattigdom, korrupsjon og undertrykkelse i Afrika. Det kunne vi heller ikke forvente. Afrikanerne har langt å gå, og vi kan kun hjelpe litt.

Svimlende tall.

Østerud hevder at bistanden over femti år beløper seg til flere tusen milliarder kroner. Det er svimlende tall. Likevel utgjør samlet bistand fra hele verden til alle fattige i utviklingslandene i dag om lag 200 kroner pr. person i året. Slike beløp kan uansett bare ha en begrenset virkning på fattigdom, demokratisering og økonomiske utvikling. Dette illustrerer avstanden mellom retorikk og realiteter i utviklingsdebatten. Målene blir for store i forhold til ressursene. Tusenårsmålene er urealistiske, men vi trenger også solidariske visjoner. Bistanden har bidratt med økonomisk vekst på mellom en halv og én prosent av Afrikas årlige bruttonasjonalprodukt, i forhold til hva veksten ville vært uten bistand. Det er et betydelig resultat, selv om det ikke har vært nok til å hindre økonomisk nedgang pr. innbygger på grunn av høy befolkningsvekst.

Barnedødeligheten ned.

Det blir feil å hevde at bistanden ikke har ført til nedgang i barnedødeligheten i fattige land. I utviklingslandene har barnedødeligheten gått ned fra 240 pr. tusen i 1970 til 147 pr. tusen i 2004. Det betyr at livet til mange millioner barn er reddet - med hjelp av bistand. Innen utdanning har det vært en tilsvarende positiv utvikling. Fra mitt første opphold i Afrika i 1977 til i dag har det vært en eksplosjon i utdannelsesnivået og evnen til å lese og skrive. Bare fra 1999 til 2004 økte andelen barn i folkeskole i Afrika sør for Sahara fra 55 til 65 prosent. Det er riktig at bistanden har hatt liten virkning på økonomisk vekst i store land som India. Likevel har bistanden vært viktig også i India. Landets barnedødelighet har gått ned fra 202 pr. tusen i 1970 til 74 pr. tusen i 2005. Det hadde vært umulig uten innføring av barnevaksiner og sukker/saltblandinger mot diaré som bl.a. a Verdens Helseorganisasjon og UNICEF har samarbeidet med indiske myndigheter om å bruke i en helhetlig helsepolitikk.

Best i velfungerende land.

Det er ikke noe paradoks, slik Østerud skriver, at bistand fungerer best i velfungerende land. Det er en selvfølge. De landene som har størst behov for bistand er også de landene hvor utfordringene i samarbeidet er størst. Det er dette som gjør bistand så vanskelig - og så viktig.Hvor velstyrte eller vanstyrte utviklingslandene er, avhenger av målestokken man bruker. Hvis demokratiutviklingen i lutfattige afrikanske land måles mot land vi liker å sammenligne oss med, faller de selvsagt igjennom. Men en må være svært nærsynt for å overse overgangen fra diktatur og ettpartistater til frie valg og pressefrihet i mange afrikanske land. At vår støtte til å styrke bl.a. parlamenter, ombudsmenn, riksrevisjoner og antikorrupsjonskontorer i mange tilfelleR har bidratt i positiv retning, er jeg ikke i tvil om.

Tåler ikke kritikk?

Østerud skriver at bistandsmiljøet ikke er mottagelig for kritikk. Evalueringen av bistanden gjøres av uavhengige miljøer, og det finnes vel ingen annen del av norsk statsadministrasjon hvor ekstern evaluering skjer så systematisk. Østerud påstår at det norske målet om å bruke en prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) til bistand "er helt sikkert skadelig", uten å underbygge denne bastante konklusjonen. Det er lite som tilsier at å bruke mindre, eller for den saks skyld mer, vil gjøre bistanden mer eller mindre effektiv.Bistandens effektivitet avhenger av andre ting enn størrelsen, blant annet hvilken utviklingspolitikk som føres og hvordan bistanden forvaltes. Og selvsagt av situasjonen i mottagerlandene.