Alle de faktiske opplysningene i mitt debattinnlegg i Aftenposten 21. desember er hentet fra databaser som er tilgjengelig for alle med Internett-tilknytning, og alt det jeg skrev av fakta, har vært trykt i aviser som VG, Dagens Næringsliv, Aftenposten og Dagbladet. Olaf Thommessen og hans kone har også, i ikke ubetydelig grad, vært med på å forsyne offentligheten med disse opplysningene gjennom intervjuer og sine offentlige utspill de siste fire årene. Men faktaopplysningenes retoriske innpakning er selvsagt min egen. Grimstad ser ikke mål og mening med mine skriverier. Da jeg for en tid siden gikk gjennom det databaser kunne fortelle meg om Thommessens liv og virke de fire siste årene, mente jeg å oppdage mønster, et mønster som viser en praksis i sterk kontrast til den humane, tolerante og moralske profilen han har skapt seg som Venstre-politiker. Det var bakgrunnen for at jeg gikk til Aftenpostens debattredaksjon med mitt innlegg.Skal man gi dette mønsteret et navn, er det ordet "snusk" som lett faller i hu, og dette "snusket" er noe som hverken Thommessen er blitt konfrontert med, eller opinionen informert om, på en sammenfattet måte. Han er tross alt nestleder i Venstre og en mulig statsrådskandidat i en fremtidig borgerlig regjering. Han er også et menneske som uttaler seg til mediene og opptrer i debatter som om han skulle sitte på den gode moralens trone.Grimstad kaller mitt "nidskrift" et merkelig stykke journalistikk (Aftenposten 24. desember). Jeg er journalist av fag, men debattinnlegget i Aftenposten ble skrevet som privatperson, og jeg regner med at Grimstad har oppdaget at det sto på avisens debattside. Det er en meningsytring, spekket med fakta. Om min samling av disse faktaene gir et riktig bilde av Thommessen som politiker, holder jeg åpent. En ting tror jeg man likevel kan si:Hadde en annen politiker hatt Thommessens "synderegister", ville vedkommende vært politisk død forlengst.