FLERE ARGUMENTER. I diskusjonen om den mest kostnadseffektive måten å redusere globale klimagassutslipp, peker Kjell Olav Kristiansen, direktør i selskapet Point Carbon (Aftenposten, 24. januar), på at Norge bruker mye penger for å oppnå en liten klimagevinst hjemme, mens bruk av disse ressursene til tiltak i fattige land kunne medføre 10-30 ganger større utslippsreduksjoner.Selv om økonomiske argumenter tilsier at utslippene bør reduseres der det er billigst, er ikke kostnadseffektivitet det eneste hensynet som bør vektlegges i denne sammenheng.

Forpliktelser.

Det er særlig tre argumenter som også bør tas i betraktning når klimaproblematikken diskuteres: Norges folkerettslige forpliktelse, forhandlingssituasjonen i det internasjonale klimaregimet og kravet om en bærekraftig energipolitikk i Norge.Et gjennomgående trekk ved FNs klimakonvensjon og ved Kyoto-protokollen, er at medlemsstatene har et felles, men differensiert ansvar for å beskytte det globale klimasystemet. Industrilandene, blant dem Norge, skal i utgangspunktet gå foran og implementere nasjonale tiltak for å redusere klimagassutslipp på sine respektive territorier.Det er en fundamental regel i folkeretten at partene til en traktat skal implementere tilpassede nasjonale politiske strategier, lover, retningslinjer og forvaltningstiltak for å sikre at aktiviteter under deres jurisdiksjon og kontroll er i samsvar med statenes internasjonale forpliktelser. Det er disse nasjonale tiltakene som skal demonstrere at industrilandene er i stand til å lede an i klimakampen. Selv om Kyoto-protokollen legger til rette for klimaprosjekter i andre land, skal disse tiltakene komme i tillegg og supplere nasjonale tiltak.

Løser ikke alt.

Det andre argumentet er stagnasjonen i de internasjonale klimaforhandlingene. Gjentatte ganger har en del u-land stilt krav om at deres utvikling ikke skal begrenses av kvantifiserbare klimamål (i alle fall så lenge industristatene ikke tar sine egne forpliktelser på alvor og reduserer sine egne utslipp drastisk). Her kreves det bevis på at det faktisk er mulig å koble økonomisk vekst fra økende utslippsmengder. Ettersom en global løsning på klimaproblemet også bør inkludere store u-land som Kina og India, oppstår dermed et dilemma dersom industrilandene ikke klarer denne frakoblingen. Klimatiltak i u-land er positive - men alene vil de ikke løse problemet.

Regjeringens løfte.

Endelig tilsier også visjonen av Norge som miljøvennlig energinasjon et langt større fokus på utslippsreduksjoner innenfor Norges grenser. Ved å satse på billige tiltak i u-land, tar man bort incentiver til teknologisk utvikling innenfor fornybar energi og redusering av energiforbruk i Norge. Dette påvirker ikke bare de nasjonale miljømålene, det står også i sterk kontrast til Regjeringens løfte om at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken. Klimaregimets troverdighet avhenger kort sagt av at det skjer mye, hvis ikke til og med mest, på hjemmebane i industrialiserte land som Norge.