Det er politisk urealistisk å legge seg på et lavere ambisjonsnivå. I henhold til den fremlagte klimarapporten er det nødvendig å gjøre mye mer og mye hurtigere. Men debatten blir først interessant når den handler om hva som skal gjøre helt konkret. Og ikke minst hva vi skal støtte internasjonalt. Da vil det igjen vise seg at vi blir nødt til å forholde oss til størrelser som de fleste misliker intenst her hjemme, nemlig EU og WTO.

Fremstøt i EU.

Et eksempel: Frankrikes president Jacques Chirac, som har lansert et forslag om at EU skal innføre en CO2-avgift på importerte varer til EU for alle land som ikke har sluttet seg til Kyoto-protokollen? Han vil bruke det store markedet på 500 millioner mennesker til å presse USA - som naturlig nok er svært avhengig av dette markedet - til å legge om sin klimapolitikk.Vil vi som EØS-land støtte et slikt fremstøt i EU?Et annet eksempel: Alle snakker nå om
biodiesel. Nederland har satset stort. Men landet har ikke klart å produsere nok olje fra egen planteproduksjon. Derfor har Nederland måttet importere palmeolje fra fattige utviklingsland. Men dette har ført til at disse landene har måttet sette i verk tiltak som øker deres CO2-utslipp. Regnskapet for kloden er blitt negativt.

Økt produksjon av biodiesel.

Derfor må vi se behovet for økt produksjon av biodiesel og etanol i sammenheng med en nødvendig omlegging av landbruket i de rike landene. Det er dette det forhandles om i WTO-sammenheng. De fattige landene ønsker å få økt tilgang til verdensmarkedet for sine matvarer. Derfor må de rike landene redusere subsidiene til sin matproduksjon.Dette stritter mange av de rike landene imot. Deriblant Norge. Men skal de rike landene klare å produsere nok biodiesel må en større del av landbruksarealet brukes til rapps og solsikker, ikke til høyt subsidierte matvarer som dumpes i de fattige landene. Nye WTO-regler til fordel for de fattige er derfor en nødvendig forutsetning for å realisere nasjonale mål for overgang til biodiesel. Er vi villige til å innta mer progressive holdninger i WTO-forhandlingene?Et tredje problemstilling er denne: Skal vi få en hurtig nok omlegging av energipolitikken, må man på globalt nivå bli enig om å holde prisen på bruk av olje og gass oppe slik at det blir lønnsomt å investere i alle de grønne komponentene. Vi ser jo dette i våre egne husholdninger: Når prisen på en energibærer blir for høy, går vi over til en annen.Det er slik markedet virker. Nå må vi få markedet til å virke slik på det globale nivå. Med andre ord vedta globale avgifter på energibærere vi vil redusere bruken av. Å satse på at dette skal kunne skje gjennom vedtak i 190 land, vil i verste fall være ugjennomførbart, i beste fall komme for sent. Global politikk er nødvendig. Hva vil Norge gjøre?

FN-organisasjon for miljø.

Frankrikes president har også tatt til orde for at det blir dannet en egen FN-organisasjon for miljø. Det eksisterer i dag ca. 500 globale avtaler som gjelder miljø og 18 internasjonale institusjoner hvis mandat er å arbeide med miljøspørsmål. En egen FN-organisasjon vil kunne sentralisere disse avtalene og få makt til å vedta sanksjoner mot land som ikke følger avtalene.Den vil kunne bli verdens samvittighet når det gjelder miljø slik Verdens Helseorganisasjon (WHO) er det når det gjelder helse. Tenk hva Gro Harlem Brundtland fikk til når det gjelder å bekjempe tobakken fordi hun kunne bruke WHOs autoritet og kapasitet.Klimaproblemene nødvendiggjør kollektive tiltak og alternative løsninger. Summen av hver enkelt nasjonalstats tiltak vil alltid bli for liten. Men koordinerer de sine tiltak, vil de kunne nå ambisiøse mål. Det er viktig at vi har en ambisiøs nasjonal politikk på klimaområdet. Men et enda viktigere spørsmål er om vi er rede til å støtte internasjonale tiltak og europeiske fremstøt gjennom EU.