TYNT GRUNNLAG. Debatten om arbeidsinnvandring går varmt i Norge. Knut Røed er en av økonomene som i den siste tiden har advart sterkt mot arbeidsinnvandring fra ikke-vestlige land. Han viser til forskning han har gjort sammen med Bernt Bratsberg og Oddbjørn Raaum, støttet av norske departementer og Verdensbanken. De har funnet ut at ikke-vestlige innvandrere som kom til Norge mellom 1971 og 1975 i langt høyere grad enn nordmenn har falt ut av arbeidsmarkedet, og blitt avhengige av trygdeordninger. De er dermed en økonomisk byrde, snarere enn en ressurs for den norske økonomien.Bør vi lytte til advarslene?

To årsaker.

I forskningsartikkelen "The Rise and Fall of Immigrant Employment: A lifecycle study of labor migrants to Norway" finner Røed, Bratberg og Raaum to årsaker til at ikke-vestlige innvandrere har mindre deltagelse i arbeidslivet enn nordmenn. For det første er det for svake incentiver til å arbeide med de norske velferdsordningene. For det andre faller ikke-vestlige innvandrere utenfor arbeidsmarkedet i økonomiske nedgangsperioder.Men hvordan er det mulig å advare mot innvandring generelt på dette grunnlag? Hvis man skal advare mot noe, må det være mot for gode velferdsordninger. Det må lønne seg å bli i jobb, eller komme tilbake i arbeid etter en periode som ledig eller sykmeldt. Det virker også rart når forskerne i mediene den siste tiden mener at innvandrere presser nordmenn ut av arbeidsmarkedet, mens de i forskningen sin peker på at det er innvandrerne som presses ut i økonomiske nedgangstider.

Liten og spesiell gruppe.

Det klart mest problematiske med bruken av økonomenes resultater i politisk debatt, er imidlertid det empiriske grunnlaget for forskningen. Hvis man går litt inn på tallene i den mye omtalte studien, ser man nemlig at gruppen som i mediene kalles ikke-vestlige innvandrere, er en så liten og spesiell gruppe at den faktisk forteller svært lite om ikke-vestlige innvandrere generelt. Gruppen forskerne har fulgt, består av personer fra fire land: Pakistan, India, Tyrkia og Marokko. 65 % av gruppen er pakistanere, mens omtrent 15 % er indere, omtrent 15 % er tyrkere og 6,5 % er marokkanere. Statistisk sentralbyrå registrerer dessverre ikke opprinnelsessted for innvandrere til Norge på en detaljert måte. Derfor er det en nesten umulig oppgave å finne ut hvor i de respektive landene disse personene kom fra. Jeg mener man likevel kan anslå at nesten 100 % av pakistanerne og 90 % av inderne kom fra området Punjab i perioden økonomene ser på. Punjab er en region som ble delt mellom statene India og Pakistan i 1947.

De fleste fra Punjab.

Det er dermed slik at 80 % av personene i gruppen som økonomene omtaler som ikke-vestlige innvandrere, er personer fra Punjab. I mediedebatten gis det inntrykk av at økonomene har studert ikke-vestlige innvandrere generelt. Det de faktisk har gjort, er å studere personer fra en ganske liten flekk av verden, med sine helt spesielle forutsetninger for migrasjon og arbeid. Hvis man virkelig ville forstå hvorfor denne gruppen hadde en tendens til å falle ut av arbeidsmarkedet, og forbli utenfor, trenger man en ganske annen tilnærming enn den økonomene har valgt. Røed og hans kolleger reflekterer lite over hvor begrenset det empiriske grunnlaget for deres studie faktisk er. De ser heller ikke ut til å ha noen interesse av denne gruppens verdensbilde og verdier knyttet til migrasjon, arbeid, forhold til staten, trygd, avhengighet osv. Hvis man ville finne ut hvorfor mange personer i denne gruppen har falt utenfor arbeidsmarkedet, er det jo til syvende og sist ingen annen metode enn lange og grundige intervjuer for å forstå deres motiver, deres prioriteringer, og deres livssituasjon i Norge. Økonomene har studert personer som kom til Norge i løpet av noen få år, fra noen ganske få kvadratkilometer av Asia. Forskningen er interessant nok, men generelle advarsler mot arbeidsinnvandring på så tynt grunnlag er misbruk av forskning.